Vis personlig interesse — ved å være vennlig og hjelpsom
1 En kvinne som hadde hatt fordommer mot Jehovas vitner, forteller om den første gangen hun traff et vitne: «Jeg husker egentlig ikke hva vi snakket om, men det jeg husker, er hvor vennlig hun var mot meg, og hvor varm og ydmyk hun var. Jeg følte meg tiltrukket av henne som person.» Dette illustrerer hvor viktig det er at vi viser oppriktig personlig interesse for dem vi forkynner for. — Fil. 2: 4.
2 Kjærligheten er vennlig: Én måte vi kan vise andre kjærlighet på, er å være vennlige. (1. Kor. 13: 4) En som er vennlig, er interessert i hvordan andre har det, og vil gjerne være hjelpsom. Det å delta i forkynnelsesarbeidet er naturligvis i seg selv en måte å vise vennlighet, godhet og omtanke på. Men vår omtanke for andre kommer til uttrykk på flere måter enn bare det at vi forkynner for dem. Vi viser at vi virkelig bryr oss om andre, ved selve den måten vi oppfører oss på når vi har med andre å gjøre — for eksempel ved våre gode manerer, ved måten vi lytter på, ved det vi sier, og måten vi sier det på, og til og med ved måten vi ser på andre på. — Matt. 8: 2, 3.
3 Kjærlig omtanke for andre vil også få oss til å tilby praktisk hjelp når det er behov for det. En pionerbror som gikk fra dør til dør, kom til en eldre enke som raskt avviste ham da hun fikk vite hvem han var. Hun nevnte at hun hadde stått på en gardintrapp på kjøkkenet og prøvd å bytte en lyspære da han ringte på. «Det er ikke trygt at du gjør det på egen hånd,» sa han. Da bad hun ham inn. Han skiftet lyspære og gikk igjen. Da sønnen til kvinnen stakk innom kort tid senere for å se hvordan det stod til, fortalte hun hva som hadde skjedd. Det gjorde slik inntrykk på ham at han prøvde å finne ham som hadde vært så hjelpsom, for å takke ham. De fikk en fin samtale, og det førte til at sønnen takket ja til et bibelstudium.
4 Når vi er vennlige og hjelpsomme, gjenspeiler vi Jehovas kjærlighet til andre og er en pryd for budskapet om Riket. La oss derfor alltid ’anbefale oss som Guds tjenere ved godhet’ og vennlighet. — 2. Kor. 6: 4, 6.