Den teokratiske tjenesteskoles repetisjon
Spørsmålene nedenfor vil bli drøftet muntlig på den teokratiske tjenesteskolen i uken fra 30. august 2004. Skoletilsynsmannen vil lede en 30-minutters repetisjon basert på stoff som har vært behandlet på skolen i uken fra 5. juli til og med uken fra 30. august 2004. [Merk: Der det ikke står noen henvisninger etter spørsmålet, må du selv finne ut hvor svarene står. — Se Dra nytte av den teokratiske tjenesteskolen, sidene 36 og 37.]
TALEREGENSKAPER
1. Hvordan kan vi redegjøre for grunnen til vårt håp «med et mildt sinn og dyp respekt»? (1. Pet. 3: 15) [be s. 192, avsn. 2—4] Når vi på feltet oppdager svakheter i synspunktene til en vi snakker med, ville det være uklokt av oss å avdekke dem på en måte som berøver ham hans verdighet. Det er bedre å spørre ham om hvorfor han ser det slik han gjør, og så resonnere med ham ut fra Bibelen. Når vi taler fra podiet, bør vi ikke komme med skarp kritikk eller snakke på en nedlatende måte, men appellere til tilhørernes kjærlighet til Gud og deres ønske om å tjene ham.
2. Hvorfor er det viktig å snakke med overbevisning? (Rom. 8: 38, 39; 1. Tess. 1: 5; 1. Pet. 5: 12) [be s. 194] Andre forstår da at vi tror fullt og fast på det vi sier. Vår overbevisning kan fortelle andre at vi har noe av stor verdi å formidle, og kan få dem til å tenke alvorlig over det vi sier, og handle i samsvar med det.
3. Hvordan kommer vår overbevisning til uttrykk? [be s. 195, avsn. 3, til s. 196, avsn. 4] De ordene vi bruker, kan i høy grad vitne om vår overbevisning. (Hab. 2: 3; Joh. 5: 19, 24, 25; Rom. 8: 38; 14: 14; 1. Tim. 2: 7) Hvis vi er sikker på at det vi sier, er sant og av verdi for andre, vil det komme til uttrykk i både mimikken, gestene og kroppsspråket.
4. Hva er takt, hvorfor er det viktig, og hvordan kan vi være taktfulle og likevel urokkelige med hensyn til hva som er sant og rett? (Rom. 12: 18) [be s. 197] Takt er evnen til å omgås andre uten å vekke unødig anstøt. Hvis vi er taktfulle, kan andre ha lettere for å lytte til det gode budskap med et åpent sinn. Vi kan være taktfulle og likevel urokkelige med hensyn til hva som er sant og rett, ved å huske at det alltid vil være noen som tar anstøt av Bibelens budskap, uansett hvordan vi legger det fram. (1. Pet. 2: 7, 8)
5. Hva vil en som er taktfull, tenke over før han sier noe? (Ordsp. 25: 11; Joh. 16: 12) [be s. 199] For å vise takt må en ofte avgjøre hva som er det rette tidspunktet for å si ting. Det kan være at vi ikke er enig i alt en person sier, men det er ikke nødvendig å imøtegå hver eneste ubibelske oppfatning han gir uttrykk for. Vi kan heller se dette som en mulighet til å få innblikk i hvordan den andre tenker. Når det er mulig, kan vi rose andre for deres dype religiøse følelser. (Apg. 17: 22)
OPPDRAG NR. 1
6. Hvordan kan våre samtaler og studievaner fortelle noe om i hvilken grad vi har gjort framskritt i sannheten? [be s. 74, avsn. 3, til s. 75, avsn. 2] De som har ’tatt på den nye personlighet’, snakker ikke på en løgnaktig, obskøn eller negativ måte, men ’overbringer det som er gagnlig, til dem som hører på’. (Ef. 4: 24, 25, 29) De som har fått en god forståelse av sannheten, bruker ikke mindre tid på åndelige forpliktelser for å engasjere seg i nye ideer, kampsaker og verdslige former for underholdning. (Ef. 3: 18; 4: 14) Den måten vi behandler andre på, kan også fortelle noe om vår åndelige framgang. (Ef. 4: 32)
7. Hva vil det si å ’kjøpe den beleilige tid’, og hvordan kan vi gjøre det? (Ef. 5: 16) [w02 15.11. s. 23] Vi må kjøpe tid ved å forsake mindre viktige ting for å bruke tiden på en mer utbytterik måte. Ved å redusere den tiden vi bruker til å se på TV, surfe på Internett, lese unyttig stoff eller koble av, vil vi ha mer tid til «de viktigere ting». (Fil. 1: 9, 10) Disse tingene innbefatter personlig bibelstudium, som bidrar til at vi gjør åndelige framskritt og kommer i et nærere forhold til Jehova. (Sal. 1: 1—3)
8. Hvordan viser Bibelen klart og tydelig at alle mennesker er like for Gud, og hvordan bør det at vi vet dette, virke inn på vår forkynnelse? [w02 1.1. s. 5, 7] I Apostlenes gjerninger 17: 26 står det: «[Gud] dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker.» Skaperen har ikke gjort forskjell på folk på grunnlag av sosial status eller andre forhold. (Job 34: 19) Når vi dør, er vi alle like. (Sal. 49: 10; Fork. 9: 5, 10) Alle som viser tro på Jesus Kristus, har mulighet til å få evig liv. (Joh. 3: 16) Alt dette bør motivere oss til å forkynne det gode budskap for «alle slags mennesker» uten å gjøre forskjell. (1. Tim. 2: 4)
9. Hva betyr Skaperens unike navn, Jehova? [w02 15.1. s. 5] Guds navn betyr bokstavelig «han lar bli» eller «han får til å bli». Det vil si at Jehova viser seg å være hva som helst som er nødvendig for at han skal gjennomføre sin hensikt. (2. Mos. 3: 14) Det framgår av alle de forskjellige titlene og beskrivende uttrykkene som blir brukt om Jehova. (Dom. 11: 27; Sal. 23: 1; 65: 2; 73: 28; 89: 26; Jes. 8: 13; 30: 20; 40: 28; 41: 14) Det er bare den sanne Gud som med rette kan bære navnet Jehova, for det er bare han som med sikkerhet kan gjennomføre det han setter seg fore. (Jes. 55: 10, 11)
10. Hvorfor var Abels offer «mer verdifullt» enn Kains, og hva kan vi lære av dette når det gjelder vårt lovprisningsoffer? (Hebr. 11: 4; 13: 15) [w02 15.1. s. 21, avsn. 6—8] Både Kain og Abel var klar over sin syndige tilstand og ønsket Guds gunst, men det var bare Abel som var motivert av tro da han frambar sitt offer. Det er sannsynlig at Kain ikke hadde tenkt noe særlig over det offeret han frambar, og at han ofret det på en overfladisk måte. For at vårt lovprisningsoffer i forkynnelsesarbeidet skal være verdifullt for Gud, må det være et utslag av kjærlighet og tro og ikke bare være en formalitet. (Rom. 10: 10)
DEN UKENTLIGE BIBELLESNING
11. Hvordan kan det som står i 3. Mosebok 18: 3, hjelpe oss til ikke å få et forvrengt syn på hva som er rett og galt? (Ef. 4: 17—19) [w02 1.2. s. 29] Vi må ikke vandre som nasjonene. Det vil si at vi ikke må la vår samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, bli fordervet av verdens forvrengte syn på rett og galt.
12. Hva var de «to brød» som øverstepresten frambar som «et svingeoffer» under ukehøytiden (pinsen), et forbilde på? (3. Mos. 23: 15—17) [w98 1.3. s. 13, avsn. 21] De to syrede brødene var laget av førstegrøden av hvetehøsten. Disse brødene er et bilde på de 144 000 ufullkomne menneskene som Jesus ’kjøpte til Gud’ for at de skulle tjene som ’et kongerike og prester og herske som konger over jorden’. (Åp. 5: 9, 10; 14: 1, 3) Det at det var to slike brød, kan være et bilde på at disse himmelske herskerne kommer fra to grener av den syndige menneskehet, jøder og ikke-jøder.
13. I hvilken forstand skulle en utro kvinnes ’lår svinne inn’, slik det står i 4. Mosebok, kapittel 5? (4. Mos. 5: 27) [w84 1.8. s. 28] «Lår» blir her tydeligvis brukt som en omskrivning for kjønnsorganene. At de skulle «svinne inn», tyder på at kvinnen kom til å bli ufruktbar og ikke lenger kunne unnfange barn. Det ville være i samsvar med den kjensgjerning at hvis kvinnen var uskyldig, ville hun få barn med sin mann.
14. Hvorfor kritiserte Mirjam og Aron Moses på grunn av hans kusjittiske hustru? (4. Mos. 12: 1) Mirjam ønsket seg større anseelse og myndighet. Det kan være at hun var bekymret for at hun skulle miste noe av den anseelsen hun hadde, på grunn av en antatt konkurrent. Mirjam fikk Aron med seg i å kritisere Moses for å ha giftet seg med en kusjittisk kvinne, og i å utfordre hans spesielle stilling innfor Gud. Jehova refset både Mirjam og Aron på grunn av dette, men det at det bare var Mirjam som ble slått med spedalskhet, kan tyde på at det var hun som satte det hele i gang. [w02 15.10. s. 29; w84 1.8. s. 28]
15. Hva var «boken om Jehovas kriger»? (4. Mos. 21: 14) Det var en pålitelig historisk beretning om Jehovas folks kriger. Den kan ha begynt med Abrahams framgangsrike krigføring mot de fire kongene som hadde tatt Lot og hans familie til fange. (1. Mos. 14: 1—16) Den kan også ha fortalt om noen militære trefninger som ikke er omtalt i Bibelen. [cl s. 64; w90 1.7. s. 20, 23; it-1 s. 306]