’Når en venn slår’

APOSTELEN PAULUS så det nødvendig å veilede de kristne i Galatia i det første århundre. Sannsynligvis for å hindre at dette førte til bitterhet, spurte han: «Er jeg da blitt deres fiende fordi jeg sier dere sannheten?» — Galaterne 4: 16.

Paulus var ikke blitt deres fiende ved å ’si sannheten’. Han handlet i virkeligheten i harmoni med det bibelske prinsippet: «En venn er trofast selv når han slår.» (Ordspråkene 27: 6, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85) Han forstod at noen som har gjort noe galt, kan bli såret i sin stolthet; de kan føle irettesettelse som et slag. Men han var klar over at hvis en lar være å gi en som har feilet, den tilrettevisning han trenger, kan det føre til at vedkommende ikke får erfare et av Jehova Guds uttrykk for kjærlighet. (Hebreerne 12: 5—7) Som en trofast venn som var opptatt av hva som var til menighetens beste på lang sikt, vek ikke Paulus tilbake for å gi korrigerende rettledning.

I dag utfører Jehovas vitner det oppdrag de har fått, og «gjør disipler av mennesker av alle nasjonene . . . og lærer dem å holde alt det [Jesus Kristus] har befalt». Når disse oppriktige kristne gjør dette, utvanner de ikke bibelske sannheter som avslører og fordømmer falske læresetninger og ukristen oppførsel. (Matteus 15: 9; 23: 9; 28: 19, 20; 1. Korinter 6: 9, 10) Istedenfor å bli fiender som skal avvises, viser de den slags interesse som kjennetegner ekte venner.

Med guddommelig inspirert innsikt skrev salmisten: «Skulle den rettferdige slå meg, ville det være kjærlig godhet; og skulle han irettesette meg, ville det være olje på hodet, noe mitt hode ikke ville avvise.» — Salme 141: 5.