Når den som tier, samtykker

BOKEN Betrayal—German Churches and the Holocaust drøfter åpent den rolle religionen spilte i det nazistiske system. «Det var vanlig blant de kristne å støtte regimet,» hevder boken, «og det store flertall unnlot å komme med noen innvending mot forfølgelsen av jødene. Det at man forholdt seg taus i dette tilfellet, taler sitt tydelige språk.»

Hva var det ved nazismen som appellerte til dem som gav seg ut for å være kristne? Boken forteller at mange ble påvirket av Hitlers «syn på lov og orden i det tyske samfunn». Den sier: «Han var motstander av pornografi, prostitusjon, abort, homoseksualitet og den moderne kunsts ’uanstendighet’, og han belønnet kvinner som fikk fire, seks eller åtte barn, med bronse-, sølv- og gullmedaljer, for å oppmuntre dem til å fortsette i sin tradisjonelle rolle i hjemmet. Det at det ble appellert til tradisjonelle verdier, koblet sammen med den militaristiske nasjonalismen som Hitler tilbød som en reaksjon på den nasjonale ydmykelsen i forbindelse med Versailles-traktaten, gjorde nasjonalsosialismen til et attraktivt valg for mange, til og med for de fleste kristne i Tyskland.»

Én gruppe skilte seg sterkt ut. «Jehovas vitner,» forteller Betrayal, «nektet å delta i voldshandlinger eller å gjøre bruk av militærmakt.» Dette førte uunngåelig til et ondskapsfullt angrep på denne lille gruppen, og mange av dens medlemmer ble kastet i konsentrasjonsleirer. Men andre som hevdet å være Kristi etterfølgere, forholdt seg tause. Boken sier videre: «Katolikker og protestanter i sin alminnelighet var mer fiendtlig enn velvillig innstilt overfor Jehovas vitner, og deres verdisyn lignet mer på Hitlers strenge verdisyn enn på vitnenes pasifistiske syn.» Deres taushet bidrog uten tvil til mishandlingen av Jehovas vitner under naziregimet.

Mens kirkesamfunnenes engasjement i nazistenes politikk fortsatt er en kilde til heftig ordstrid, omtaler Betrayal Jehovas vitner som «en religiøs gruppe som nektet å støtte eller samarbeide med regimet».