Kjærlighet overfor dem ’som er beslektet i troen’
SANNE kristne har familielignende bånd seg imellom. Siden det første århundre har de omtalt hverandre som «bror» og «søster». (Markus 3: 31—35; Filemon 1, 2) Dette er ikke bare tomme ord, men er en beskrivelse av hva tilbedere av Gud føler for hverandre. (Jevnfør 1. Johannes 4: 7, 8.) Jesus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Johannes 13: 35.
Slik innbyrdes kjærlighet kom klart til uttrykk i Chile i juli 1997, da en langvarig tørke ble etterfulgt av kraftig regn og flom. Plutselig var det mange som manglet mat, klær og andre ting. Jehovas vitner anstrenger seg i katastrofesituasjoner for å følge Paulus’ formaning til galaterne: «Ja, la oss da, så lenge vi har en tid som er gunstig til det, gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.» — Galaterne 6: 10.
Følgelig gikk Jehovas vitner straks i gang med å hjelpe. Mat, klær og lignende ting ble samlet inn for så å bli sortert, pakket og sendt med båt til katastrofeområdet. Barn gav bort leker til og med! En søster ble forbauset da hun så at Rikets sal var fylt med hjelpeforsyninger. «Jeg stod helt lamslått; jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte,» sier hun. «Det var akkurat det vi trengte.»
Så, helt uventet, ble en del av det samme området som var berørt av oversvømmelsen, rammet av et jordskjelv. Mange bolighus ble ødelagt. For å dekke behovet ble det nedsatt flere nødhjelpsutvalg. Regionale byggeutvalg som normalt tar seg av bygging av Jehovas vitners møtelokaler, kom og hjalp til. Hva ble resultatet? De som hadde mistet sitt hjem, fikk et nytt hjem — enkle hus som var tegnet og bygd av brødrene. Selv om disse husene ikke var forseggjorte, stod de i skarp kontrast til de husene som andre hjelpeorganisasjoner leide ut, og som var umalte og uten gulv og uten vinduer.
Noen brødre reiste langt for å hjelpe til. Ordstyreren i et regionalt byggeutvalg gjorde en omfattende inspeksjon av området to dager på rad — selv om han var avhengig av rullestol. En bror som er blind, arbeidet ivrig med å bære bjelker til snekkeren, som kappet dem i riktig lengde. En bror som er døv, samlet bjelkene og leverte dem der hvor det var behov for dem.
Mange iakttakere var imponert over hjelpen som ble gitt av brødrene. I en by parkerte en politibil like ved huset til en søster. Huset var under reparasjon. Politimennene var nysgjerrige. Den ene spurte en av brødrene: «Hvem er disse arbeiderne som ser så glade ut, og hvor mye får de betalt?» Broren fortalte at alle arbeidet på frivillig basis. En av konstablene fortalte at han gav en månedlig tiende til sitt kirkesamfunn, og at presten ikke engang hadde besøkt ham etter jordskjelvet. Dagen etter ringte en polititjenestemann til søsteren. Han hadde også lagt merke til arbeiderne. Han fortalte at han var så imponert over deres entusiasme, at han var fristet til å bli med!
Det hjelpearbeidet som ble utført i Chile, var i sannhet en glederik opplevelse for arbeiderne og et enestående vitnesbyrd for utenforstående.