Rapport fra Rikets forkynnere

«For Gud er alt mulig»

DE OVENSTÅENDE ordene, som vi finner i Matteus 19: 26, viste seg å være sanne for en ung kvinne som bor i Venezuela. Etter at hun lærte å stole fullt ut på Jehova, klarte hun å overvinne et alvorlig problem. Hun forteller:

«Bestemor var svært god og kjærlig. Dessverre døde hun da jeg var bare 16 år gammel. Hennes død var et forferdelig slag for meg. Jeg kom helt ut av likevekt og ville ikke engang gå ut i hagen. Til slutt trakk jeg meg nesten helt tilbake fra andre mennesker.

Jeg gikk ikke på skolen og hadde heller ingen jobb. Jeg oppholdt meg bare på rommet mitt. Jeg var ensom og helt uten venner og led av alvorlig depresjon. Jeg følte at jeg ikke var verd noe som helst, og ønsket å dø, så det ble slutt på det hele. Stadig vekk spurte jeg meg selv: ’Hvorfor er jeg til?’

Mor pleide å få bladene Vakttårnet og Våkn opp! av et ungt Jehovas vitne som heter Gisela. En dag Gisela gikk forbi huset vårt, fikk mor øye på henne og spurte om hun kunne tenke seg å hjelpe meg. Gisela sa seg villig til å prøve, men jeg nektet å treffe henne. Dette stoppet allikevel ikke Gisela. Hun skrev et brev til meg og fortalte at hun ønsket å bli min venn, og at en langt viktigere person også ønsket å bli min venn. Denne personen, fortalte hun, er Jehova Gud.

Dette gjorde meg rørt, så jeg besvarte brevet hennes. Vi brevvekslet i tre måneder. Etter mange oppfordringer fra Gisela fikk jeg til slutt mot til å møte henne. Første gang vi møttes, studerte Gisela Bibelen med meg ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Etter studiet inviterte hun meg til å overvære et møte i Rikets sal. Jeg ble forskrekket, for jeg hadde ikke vært ute av huset på fire år, og tanken på å gå ut på gaten gjorde meg vettskremt.

Gisela var svært tålmodig med meg. Hun forsikret meg om at det ikke var noe å være redd for, og sa at hun skulle følge meg til møtet. Til slutt gikk jeg med på å gå. Da vi kom til Rikets sal, begynte jeg å skjelve og svette. Jeg klarte ikke å hilse på noen. Til tross for det sa jeg ja til å fortsette å gå på møtene, og Gisela kom trofast og hentet meg hver uke.

Gisela hjalp meg til å overvinne nervøsiteten ved å ta meg med veldig tidlig til Rikets sal. Vi stilte oss opp ved inngangsdøren og hilste på alle idet de kom. På den måten møtte jeg bare en eller to om gangen, i stedet for en hel gruppe. Når jeg følte at jeg ikke klarte mer, siterte Gisela Matteus 19: 26 for meg: ’For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.’

Selv om det ikke var lett, greide jeg til slutt å være til stede i en enda større forsamling, ved et kretsstevne. For meg var det et enormt framskritt! I september 1995 tok jeg mot til meg og henvendte meg til de eldste for å få bli med ut i tjenesten fra dør til dør. Seks måneder senere, i april 1996, symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann.

Da en person nylig spurte meg hvordan jeg fikk mot til å gjøre dette, svarte jeg: ’Mitt ønske om å behage Jehova er sterkere enn min frykt.’ Selv om jeg fortsatt av og til blir deprimert, finner jeg økt glede ved å tjene som alminnelig pioner. Når jeg ser tilbake, må jeg si meg enig med Gisela. Nå har jeg en Venn som er interessert i meg, og som ’gir meg kraft’.» — Filipperne 4: 13.

[Bilder på side 8]

«Mitt ønske om å behage Jehova er sterkere enn min frykt»