De holdt stand under nazistenes forfølgelse

JEHOVAS vitners fryktløse standhaftighet i Nazi-Tyskland står i skarp kontrast til det standpunkt som kristenhetens kirkesamfunn inntok. Dette kommer John Weiss, som er professor i historie, inn på i sin bok Ideology of Death. Han skriver:

«I 1934 la den evangeliske kirke vekt på at nazistene skulle ’ønskes velkommen av lutheranerne’, og takket ’Herren Gud’ for at han hadde gitt tyskerne en ’from og pålitelig overherre’. . . . En protestantisk biskop skrev til prestene sine: ’[Hitler] er blitt sendt oss av Gud.’» Weiss sier videre: «Den tyske metodistkirken . . . var enig med biskop Dibelius i at Hitler hadde reddet Tyskland fra en truende bolsjevikisk revolusjon ved å bringe fred og stabilitet . . . Mormonkirken sa til sine troende at det å sette seg opp mot Hitler var et brudd på mormonenes lov.» Og han tilføyer: «Katolikker fikk høre at det var en hellig plikt å adlyde den nye staten, en plikt som aldri ble opphevet, ikke engang etter at presteskapet hadde fått kjennskap til alle de grusomhetene som fant sted lenger øst.»

Men hva med Jehovas vitner? Professor Weiss sier: «Som gruppe var det bare Jehovas vitner som motsatte seg nazistene.» Mange tusen av dem ble sperret inne, sier professor Weiss videre, «enda et hvilket som helst Jehovas vitne som ble sendt til en konsentrasjonsleir, kunne ha blitt satt fri ved simpelthen å undertegne et dokument der han eller hun fornektet sin tro».

Professor Weiss sier om Jehovas vitners kompromissløse holdning: «Deres eksempel illustrerer den unikt ubøyelige og heroiske kraft som urkristendommen hadde før den ble institusjonalisert, og før engasjement i samfunnsordenen fortrengte ønsket om å leve et rettskaffent liv, uten kompromisser. Som en protestantisk prest skrev om dem: ’Det [var ikke] de store kirkesamfunnene, men disse baktalte og spottede menneskene som først reiste seg mot nazidemonens raseri, og som torde å gjøre motstand i samsvar med sin tro.’»