«Hvor ligger kirken deres?»

JEHOVAS VITNER i Mosambik får ofte dette spørsmålet. Og det må nok innrømmes at det inntil ganske nylig har vært vanskelig å svare på det. Grunnen er at Jehovas vitner ikke ble juridisk anerkjent i dette landet før i 1991. Derfor kunne de ikke ha permanente møtelokaler som var lett gjenkjennelige.

Men situasjonen forandret seg den 19. februar 1994. Denne varme og solfylte dagen ble de to aller første Rikets salene i Mosambik innviet. Det var i alt 602 som overvar innvielsen av disse fine møtelokalene i havnebyen Beira, som ligger omtrent halvveis opp langs kysten av Mosambik. De skal dekke behovene til de tre menighetene i byen.

Hele prosjektet, fra fundamentene ble lagt til bygningene stod ferdige, tok ett år og to måneder og krevde mye hardt arbeid. Ofte kom det 30 eller flere frivillige fra nabolandet Zimbabwe og arbeidet side om side med de lokale vitnene. Siden det ikke var mulig å innkvartere alle sammen i misjonærhjemmet i Beira, som fungerte som operasjonsbase, bodde noen i telt i nærheten av misjonærhjemmet i helgene og i noen tilfeller i flere uker om gangen.

Tomten til den Rikets sal som skulle brukes av menighetene Massamba og Munhava, ligger like ved hovedveien gjennom Beira. En av misjonærene fortalte: «På travle dager, når arbeidet gikk raskt unna og framdriften var særlig merkbar, så vi flere nestenulykker, for bilførerne glante på Rikets sal og glemte å følge ordentlig med på veien.» Mange stoppet for å se på arbeidet, og det gjorde særlig inntrykk på dem at mennesker av forskjellige raser arbeidet sammen i enhet.

Det var nødvendig med en god del planlegging og organisering. I denne delen av verden hender det ofte at byggevirksomhet går i stå på grunn av mangel på materialer og ressurser, men noe slikt skjedde aldri under arbeidet med de to Rikets salene. I ett tilfelle ble det behov for 800 sekker med sement, men det eneste firmaet som kunne levere sementen, hadde ikke sekker til den. Brødrene kontaktet da Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i hovedstaden, Maputo. Det ble sendt sekker med lufttransport, disse ble tatt med til sementfabrikken, og der ble de fylt opp. Arbeidet fortsatte uten avbrudd.

En annen gang slapp dugnadsarbeiderne opp for stålbjelker mens de holdt på med å montere taksperrene. På grunn av den særdeles store vareknappheten i området var stålet til prosjektet blitt kjøpt på et sted som lå 60 mil unna. En av dugnadsarbeiderne gikk bort til en mann som stod og så på byggingen, og spurte om han visste hvor de kunne få tak i mer stål, så de kunne fullføre jobben. Mannen svarte: «Jeg har stått her i over en time, og det må det ha vært en mening med. Jeg kan ikke annet enn å beundre det arbeidet dere utfører, og den ånden som preger prosjektet. Jeg har akkurat det stålet dere trenger, og det skal jeg med glede gi dere som gave.» Dette viste seg å komme svært godt med.

Mange av tilskuerne lurte på hvilket stort byggefirma det var som stod bak prosjektet. Dugnadsarbeiderne var naturlig nok glade for å kunne fortelle dem at alle på byggeplassen var Jehovas vitner som gjorde en frivillig innsats. Hva var det som gjorde særlig inntrykk på tilskuerne? «Dere er et forent folk,» sa én. «Selv om dere tilhører forskjellige raser, arbeider dere sammen som brødre.» Resultatet var at mange kom og bad om å få et bibelstudium. Prosjektet har også hatt stor innvirkning på møtedeltagelsen. Manga menighet har for eksempel et gjennomsnitt i antall til stede på møtene som er dobbelt så stort som antall forkynnere.

De nye Rikets salene har virkelig vist seg å være til velsignelse for de lokale vitnene. De fleste hadde tidligere kommet sammen i primitive lokaler med et tak av gress eller blikkplater, i en bakgård eller i et lite rom i et privat hjem. Ofte ble de våte når det regnet, men de kom likevel trofast på møtene. I flere tiår var dette de eneste «Rikets salene» som Jehovas vitner i Mosambik kjente til. Bror Caetano Gabriel, en eldste i Massamba menighet, ordla seg slik: «Vi er takknemlige mot våre brødre rundt om i verden som har vært med på å gjøre dette prosjektet til virkelighet.» Et ungt vitne tenkte tilbake og sa: «Da vi var i Carico («omskoleringsleirer» der Jehovas vitner var internert i omkring tolv år), pleide vi å si: ’Vi skal holde ut og være trofaste, og Jehova vil lønne oss.’ Den nye Rikets sal er en lønn fra Jehova.» Disse kommentarene er et uttrykk for deres dype takknemlighet og deres sterke ønske om å lovprise Jehova.

Mange ungdommer som deltok i byggearbeidet, ble smittet av pionerånden og begynte etterpå å tjene som alminnelige pionerer. Den unge Isabel, som er alminnelig pioner i Manga menighet, sa mens hun stod og betraktet den skinnende rene Rikets sal dagen før innvielsen: «For meg er dette det vakreste stedet i Beira. Jeg gleder meg veldig over å være her.» Misjonæren Adão Costa fortalte at de lokale myndighetene hadde vært svært samarbeidsvillige; de hadde latt Jehovas vitner få bruke spesielle importprosedyrer fordi de kjente til deres ærlighet. Så tilføyde han: «Selv om vi ble svært slitne, var det en glede å se fruktene av alt dette arbeidet som ble utført til ære og pris for Jehova.»

Hver gang en vennlig beboer i Beira spør: «Hvor ligger kirken deres?», henviser vitnene nå til en av de to nye Rikets salene og svarer: «Den ligger ved den internasjonale veien, Avenida Acordo de Lusaka, rett overfor fjerde skvadron politistasjon.» Så legger de til: «Men det er ikke en kirke. Det er en Rikets sal!»

[Kart/bilder på side 20]

AFRIKA

Mosambik

Maputo

Beira

[Rettigheter]

Kart: Mountain High Maps® Copyright © 1995 Digital Wisdom, Inc.