Mange dødsfall i kjølvannet av fødselsdagsfeiringer
DE FLESTE i vår tid regner fødselsdagsfeiring for å være en harmløs skikk. Men Bibelen gir ikke noe positivt bilde av denne tradisjonen. Den inneholder for eksempel ingen antydning om at noen av Guds trofaste tjenere feiret fødselsdager.
De eneste to fødselsdagsfeiringene Bibelen omtaler, ble holdt til ære for herskere som var fiender av Gud. I forbindelse med hver av disse feiringene fant det sted en henrettelse, slik at gjestene kunne fryde seg over at en som hadde mishaget kongen, ble drept. I det første tilfellet lot farao, Egypts konge, sin bakermester henrette. (1. Mosebok 40: 2, 3, 20, 22) Han gjorde dette under festen fordi tjeneren hadde irritert ham. I det andre tilfellet sørget Herodes, den umoralske landsdelsherskeren i Galilea, for at døperen Johannes ble halshogd for å oppfylle ønsket til en kvinne som hadde gledet ham ved sin dans under festen. For noen frastøtende opptrinn! — Matteus 14: 6—11.
Men fokuserer ikke Bibelen bare her på to helt spesielle fødselsdagsfeiringer? Nei, den gjør ikke det. Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, avslører at disse hendelsene ikke var enestående. Han forteller om andre tilfelle da det ble foretatt henrettelser under fødselsdagsfeiringer for underholdningens skyld.
Dette skjedde for eksempel etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.v.t., da én million jøder døde og 97 000 overlevende ble tatt til fange. På vei til Roma tok den romerske general Titus sine jødiske fanger med seg til havnebyen Cæsarea, som ikke lå så langt unna.
Josefus skriver: «Mens Titus oppholdt seg i Cæsarea, inntraff hans brors fødselsfest, som han holdt høytidelig med største prakt, og, for å gjøre denne fest desto anseligere, måtte 2500 jøder, som var fordømt, miste sitt liv. Noen ble sønderrevet av ville dyr, andre ble levende oppbrent . . . Deretter begav Titus seg til Berytus [Beirut], en stad i Fønikia som òg var en romersk plantestad [bykoloni]. . . . og da hans fars fødselsdag samme tid innfalt, holdt han òg den høytidelig, . . . ved denne leilighet [ble] mange av de fangne jøders blod utøst på samme måte som tidligere.» — Jødernes Krig med Romerne, bok 7, kapittel 3, oversatt fra gresk av Andreas Reiersen (1757).
Det er ikke så rart at en bibelordbok sier: «De senere hebreere betraktet fødselsdagsfeiring som en del av tilbedelsen av avguder, et syn som til fulle ble understøttet av det de så av de vanlige feiringene på den tiden.» — The Imperial Bible-Dictionary.
Trofaste kristne i det første århundre ville ikke ha ønsket å delta i en skikk som Bibelen gir et så dystert bilde av, og som romerne feiret på en så grusom måte. I vår tid innser oppriktige kristne at Bibelens beretninger om fødselsdagsfeiringer er en del av det som er skrevet ned til deres opplæring. (Romerne 15: 4) De feirer ikke fødselsdager, for slike feiringer tillegger enkeltpersoner utilbørlig stor betydning. Og noe som er enda viktigere, er at Jehovas tjenere klokelig tar i betraktning den ufordelaktige måten fødselsdagsfeiringer er omtalt på i Bibelen.
[Bilde på side 25]
Arena i Cæsarea