Spørsmål fra leserne
Gud advarte Kain om at ’synden lå på lur ved døren’, og at ’dens attrå stod til ham’, noe som ser ut til å være en allusjon til et villdyr og dets bytte. (1. Mosebok 4: 7, EN) Hvorfor ble det brukt et slikt språk, hvis dyrene bare spiste planter før vannflommen?
I de bøkene Moses skrev, finner vi en rekke vers som gjenspeiler forhold eller historiske detaljer som kan virke malplassert i forhold til den historiske bakgrunnen.
Beretningen i 1. Mosebok 2: 10—14 oppgir for eksempel geografiske detaljer om Edens hage. Moses skrev at den ene elven rant «øst for Assur», eller Assyria. Men dette landet ble oppkalt etter Sems sønn Assur, som ble født etter vannflommen. (1. Mosebok 10: 8—11, 22; Esekiel 27: 23; Mika 5: 5) Det ser ut til at Moses brukte betegnelsen «Assur» ganske enkelt for å henvise til et område som hans lesere kjente til.
Tenk også over et annet eksempel fra de første kapitlene i 1. Mosebok. Etter at Adam og Eva hadde syndet og var blitt utvist fra hagen, hindret Jehova dem i å vende tilbake. Hvordan gjorde han det? Første Mosebok 3: 24 sier: «Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre.» Legg merke til uttrykket «det flammende sverd». Var det Gud som oppfant sverdet?
Vi behøver ikke å trekke den slutning at vår kjærlige Skaper var den første som laget det vi kaller sverd. Adam og Eva så noe flammende som svingte fram og tilbake foran englene. Hva var det egentlig? På den tiden da Moses skrev 1. Mosebok, kjente man godt til hva et sverd var, og man brukte sverd i krig. (1. Mosebok 31: 26, NW; 34: 26; 48: 22; 2. Mosebok 5: 21; 17: 13) Så det uttrykket Moses brukte, «det flammende sverd», gjorde det mulig for dem som leste det, til en viss grad å se for seg det som var foran inngangen til Eden. Den kunnskapen man hadde på Moses’ tid, bidrog til at det var lettere å forstå slike ting. Og Moses’ språkbruk må ha vært nøyaktig, ettersom Jehova sørget for at dette uttrykket ble tatt med i Bibelen. — 2. Timoteus 3: 16.
Hva så med 1. Mosebok 4: 7? Der gav Gud Kain følgende advarsel: «Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den.» (EN) Som nevnt synes språkbruken her å overbringe tanken om et sultent villdyr som huker seg sammen, klar til å slå klørne i et bytte og ete det.
Det framgår imidlertid av Bibelen at Adam og Eva hadde et fredelig forhold til alle dyrene. Noen av dyrene fant seg nok godt til rette i nærheten av menneskene, ja, de kunne dra fordel av å holde seg nær til mennesker. Andre dyr var ville, og for dem var det naturlig å søke tilhold på steder hvor det ikke var mennesker. (1. Mosebok 1: 25, 30; 2: 19) Men Bibelen antyder ikke at noen av dyrene jaktet på andre dyr eller på mennesker. Opprinnelig sa Gud uttrykkelig at både mennesker og dyr skulle leve av planteføde. (1. Mosebok 1: 29, 30; 7: 14—16) Dette ble ikke forandret før etter vannflommen, slik det framgår av 1. Mosebok 9: 2—5.
Hva så med Guds advarsel til Kain i 1. Mosebok 4: 7? På Moses’ tid ville folk selvsagt lett kunne forstå sammenligningen med et villdyr som huker seg sammen, klar til å slå klørne i sitt bytte, og også vi forstår den. Så også i dette tilfellet kan det være at Moses brukte et språk som var tilpasset lesere som levde etter vannflommen. Og selv om Kain aldri hadde sett et slikt dyr, ville han nok kunne forstå poenget i en advarsel hvor hans syndige tilbøyeligheter ble sammenlignet med et sultent villdyr.
Men de viktigste sidene ved denne beretningen, det som bør gjøre størst inntrykk på oss, er følgende: Guds godhet, som kommer til uttrykk ved at han advarer Kain, verdien av å ta imot veiledning, hvor lett det er å bli fordervet av sjalusi, og hvor alvorlig vi bør ta andre advarsler som Gud har gitt oss i Bibelen. — 2. Mosebok 18: 20; Forkynneren 12: 12; Esekiel 3: 17—21; 1. Korinter 10: 11; Hebreerne 12: 11; Jakob 1: 14, 15; Judas 7, 11.