De geistlige og tobakk

FOR over 115 år siden skrev legen John Cowan en bok om bruken av tobakk kontra renhet, ærbarhet og god helse. (The Use of Tobacco vs. Purity, Chastity and Sound Health) I betraktning av det vi har fått vite om tobakkens skadevirkninger i løpet av de siste årene, må vi kunne si at hans observasjoner om geistlige som brukte tobakk, var framsynte og angår alle som ønsker å tjene Gud i dag. I kapittel 4 behandlet dr. Cowan hvilken virkning bruk av tobakk har på ens moral. Han sa:

«Hvis bruk av tobakk er skadelig fysisk sett — som det tydelig er blitt vist at det er — må det nødvendigvis være skadelig moralsk sett, for det er en fysiologisk lov at ’alt som forderver eller irriterer legemet, også forderver nervesystemet, og derigjennom hjernen, og dermed sinnet’. Menneskets sinn — dets tanker, dets uttalelser og dets gjerninger — er påvirket av den måten det bruker eller misbruker sitt fysiske jeg på. Tobakken er, i selve navnet og når det gjelder alle de assosiasjoner som er knyttet til den, noe skittent. Hvordan — uten at vi engang behøver å ta skadevirkningene av den i betraktning — kan da rene, rettferdige og moralske følelser og handlinger oppstå eller utvikles i sinnet? Tenk deg — om det da i det hele tatt er tenkelig — at Jesus Kristus, da han levde sitt liv på jorden som et eksempel for oss — mens han underviste i og forkynte renhet, ærbarhet, kjærlighet og nestekjærlighet — røykte, snuste og tygde tobakk! Høres ikke bare tanken på det ut som en vanhelligelse? Men prestene — som jo skal følge, forkynne og utlegge hans lover og læresetninger — skitner likevel til sine legemer og sine sjeler med dette skitne, giftige ugresset. Kan slike menn, eller deres tilhengere, leve et kristuslignende liv — ha en høy moral? Jeg tror ikke det.

Forsøk, hvis du kan, å tenke på en fråtser, en vindranker eller en som bruker tobakk, i forbindelse med et hellig hjerte. Det er noe unaturlig, vemmelig, frastøtende ved tanken. Akkurat som legemets lyster og de ytre sanser blir fordervet, blir også det indre menneske, ens moralske karakter, forsimplet. Den rene ånd bor ikke, den kan ikke bo, i en skitten bolig. Det er naturlig samsvar mellom det fysiske og det åndelige, slik at ens egenskaper på det ene feltet antyder hvilken karakter en har på det andre feltet. En som sier at han er religiøs, men er slave av tobakken . . . Han erkjenner kanskje i all oppriktighet og ærlighet at bruk av tobakk er en svært skadelig vane, moralsk sett uriktig; likevel kjenner han en impuls inni seg, en lov i sine lemmer, kunstig framstilt, som tilskynder ham til å fortsette sin handlemåte med et umettelig begjær, og denne kunstige loven er kanskje sterkere enn hans naturlige resonnement og hans samvittighet til sammen. Er ikke bruk av tobakk et opplagt brudd på en av Guds lover, som er nedlagt i vår organisme? Er ikke ethvert brudd på en hvilken som helst av Guds lover en overtredelse og en synd? Og hvis noen har for vane å bryte én av Guds lover, vil han ikke da ha lett for — vil det ikke være naturlig for ham — å gå over til også å bryte andre lover? Og til slutt, hvordan kan noen anses for å være en lærer i moralske spørsmål hvis han ved sin egen oppførsel anbefaler sine medmennesker å leve i stadig overtredelse av lovene for sin eksistens?»