«Det trofaste vitne i skyen»

I LANG tid før det første mennesket vandret omkring på jorden, hadde månen skint klart på nattehimmelen. En tid var det mange som tilbad den som en guddom. Den greske skribenten Plutark hevdet at månen var det endelige bestemmelsesstedet for rene sjeler etter døden. I baltisk mytologi var månen en mann, solens ektemann. De hadde en ekteskapelig krangel, og månen stakk av fra sin kone og viser seg sjelden sammen med henne på himmelen.

I dag ser unge — og ikke fullt så unge — forelskede par opp på månen og får romantiske drømmer. I 1960-årene brukte vitenskapsmenn enorme summer på å sende mennesker til månen og hente noen kilo stein til vitenskapelige studier. Én ting er sikkert når det gjelder månen: Hver eneste dag, og alltid presis, vil den gå opp og gå ned. Den er så trofast i sin fastsatte bane at vi kan regne ut dens faser og de formørkelser den har hatt, mange tusen år bakover i tiden.

Da israelittene betraktet månen, ble de minnet om noe vidunderlig. Gud gav David løfte om at hans kongelige dynasti aldri skulle ta slutt. Han sa: «Den [Davids ætt] skal vare evig som månen, det trofaste vitne i skyen.» (Salme 89: 36—38) Dette løftet ble oppfylt i og med Jesus, «Davids Sønn». (Lukas 18: 38) Etter sin død ble Jesus oppreist som en udødelig ånd og steg opp til himmelen. (Apostlenes gjerninger 2: 34—36) Med tiden ble han innsatt som konge i Guds himmelske rike. (Åpenbaringen 12: 10) Dette riket hersker nå og skal «bestå i evighet». (Daniel 2: 44) Jesus, den udødelige representant for Davids kongelige dynasti, vil følgelig leve så lenge månen, «det trofaste vitne i skyen», består.

Hver gang du ser månen skinne klart på nattehimmelen, bør du derfor huske Guds løfte til David og takke for at Guds rike nå regjerer og vil fortsette å regjere til evig tid, til Guds ære og til evig velsignelse for trofaste mennesker. — Åpenbaringen 11: 15.

[Bilderettigheter på side 32]

Frank Zullo