Et skritt på veien tilbake
’HAN holdt fram illustrasjoner for dem.’ Slik innleder Bibelen Jesu tre uforglemmelige illustrasjoner om barmhjertighet — om sauen som kom bort, om drakmemynten som en kvinne mistet, og om den bortkomne sønnen. — Lukas 15: 3—32.
To artikler i Vakttårnet for 15. april 1991 analyserte disse illustrasjonene og hjalp mange lesere til å se hvordan man kan vise barmhjertighet i dag. Det ble spesielt pekt på hvordan åndelige hyrder kan ta initiativet til å kontakte dem som er utstøtt, men som kanskje vil reagere positivt på vennlige besøk. Hvilke resultater har disse artiklene og den nye framgangsmåten ført til?
Kort tid etter at bladet kom ut, skrev en mann i staten Washington i USA: «Et bevis på Jehovas store kjærlige godhet kom i posten i dag. Jeg sitter her med tårer i øynene og glede i hjertet over de tiltakene og justeringene som Den høyeste står bak. Bare en virkelig rettferdig Gud kan gi hjelp til de sauelignende menneskene som er kommet bort. . . . Ja, jeg er utstøtt, men er på vei til å bli gjenopptatt.» Og i oktober ble han det.
Men hva med de besøkene som de eldste i menighetene har foretatt to og to? En kristen hustru skrev: «Jeg har ikke ord for det jeg føler. Mannen min har vært utstøtt i cirka 13 år. De eldste besøkte ham, slik det ble foreslått i artikkelen. I går kveld var han på et av møtene for første gang på mange år. Han prøver nå å gjøre forandringer i livet sitt og komme tilbake.»
Etter hvert som de reisende tilsynsmenn besøker den ene menigheten etter den andre, ser de virkelig resultatene. En kretstilsynsmann skrev nylig:
«Da Vakttårnet for 15. april 1991 kom ut, var det mange som lurte på hvordan reaksjonen ville bli når de eldste oppsøkte utstøtte. Svaret er blitt ganske tydelig.
De fire siste menighetene jeg har besøkt i kretsen, har vært vitne til at ni personer har begynt å gå på møtene igjen. Selv om bare én er gjenopptatt, gjør de åtte andre også fine framskritt. De eldste og menighetene er begeistret over å se fruktene av sitt arbeid og over å se hvor forstandig det er å anvende teokratiske retningslinjer.
Vi gleder oss over denne gode, barmhjertige ordningen. Som denne ene gjenopptatte søsteren sa: ’Jeg hadde ikke mot til å vende tilbake på egen hånd, for jeg følte meg fordømt av Jehova. Men da de eldste kom, var det den oppmuntringen jeg trengte for å komme tilbake.’ Hennes iver har i høy grad virket ansporende på menigheten.»
Selv om mange av dem som blir besøkt, ikke reagerer positivt, blir det absolutt utrettet mye godt ved dette barmhjertige initiativet. I begynnelsen av september vil derfor de eldste i hver menighet tenke over hvem i distriktet som er utstøtt, og ordne med besøk hos alle som de tror kan reagere positivt på den barmhjertighet som blir vist.