De kom, til tross for strabaser og farer

DET var den 2. januar 1992, i Maxixe i provinsen Inhambane. Lydene fra den afrikanske natten i Mosambik ble brått avbrutt idet en radio ble slått på. «Jehovas vitner skal holde stevnet ’Et frihetselskende folk’ i provinsen vår,» lød kunngjøringen. «Hensikten er å gi mennesker veiledning med hensyn til hvordan man kan finne sann frihet i dagens verden. Alle er velkommen.»

I denne avsidesliggende delen av Afrika skjedde det noe historisk! Det var første gangen Jehovas vitner holdt et områdestevne der, og 1024 var til stede for å glede seg over det. For noen år siden kunne aldri noe slikt ha skjedd så åpenlyst i Mosambik, for da var Jehovas vitners arbeid forbudt der. Kunne du tenke deg å høre om de modige anstrengelsene noen gjorde seg for å kunne overvære dette stevnet?

I likhet med mange andre deler av Afrika er også provinsen Inhambane utsøkt vakker. Fiskebåter med triangelformede seil pløyer havet langs kysten. Kokospalmer er det rikelig av. Men området trues av et uhyggelig spøkelse: borgerkrig!

For den som ligger og sover i en hytte som er laget av palmeblad, er det ikke uvanlig å bli vekt av drønnet fra tungt artilleri i nærheten mens kampene i skogsområdene raser natten lang. Altfor ofte er det de uskyldige innbyggerne som må lide. Det hender at man ser lemlestede barn hinke bortover. Også noen Jehovas vitner har merker i ansiktet eller på kroppen etter å ha vært utsatt for brutalitet.

Under disse forholdene ble stevnet med temaet «Et frihetselskende folk» dypt verdsatt av alle som var til stede. Til tross for muligheten for å bli utsatt for bakholdsangrep på vei til stevnet var mange familier fra landdistriktene fast bestemt på å komme. Måten de reiste på, var heller ikke særlig bekvem, for offentlig transport foregår vanligvis ved hjelp av store, åpne lastebiler. Det hender at opptil 400 passasjerer presser seg sammen på én lastebil! Flere slike lastebiler kjører i kolonne med militær eskorte.

Én familie som risikerte livet ved å reise på denne måten, var Nora og hennes tre døtre, som er ett, tre og seks år. Hun hadde spart penger i flere måneder for å få råd til reisen. Det var ikke ordnet med losji til dem på forhånd, men Nora lot seg ikke avskrekke av det. Nei da, hun og familien hennes laget mat, spiste og sov sammen med mange andre — på den åpne stevneplassen, rett og slett.

Ikke engang den intense tropiske heten, ofte etterfulgt av striregn, kunne legge noen demper på den uhemmede gleden brødrene følte over å kunne delta i et åndelig festmåltid. De følte at ingenting var viktigere for dem enn å være på stevnet. Det var i alt 17 som symboliserte sin innvielse i det varme vannet i Indiahavet. Mens dåpen fant sted, følte en stor mengde med tilskuere seg spontant tilskyndt til å synge til Jehovas pris.

Disse tilbederne hadde sannelig oppdaget hva det vil si å bli slike som elsker gudgitt frihet. Hans, en stevnedeltager fra hovedstaden, Maputo, sa: «Vi har bare sett starten på en ny epoke i Jehovas vitners arbeid i denne delen av Afrika.»