Spørsmål fra leserne

Hvordan ser Jehovas vitner på det å kjøpe tyvegods?

Kristne vil ikke med vitende og vilje ha noen andel i handel med tyvegods.

Det er naturligvis galt å stjele. Guds lov til Israel sa utvetydig: «Du skal ikke stjele.» (2. Mosebok 20: 15; 3. Mosebok 19: 11) Hvis en tyv ble tatt, måtte han yte dobbel, firedobbel eller femdobbel erstatning, alt etter omstendighetene.

Tyver har til alle tider prøvd å selge det de har stjålet, for å tjene raske penger og for ikke å bli tatt med bevismaterialet. Derfor selger de ofte tyvegods så billig at mange kjøpere finner det vanskelig å avslå. Det kan være en slik praksis det siktes til i 2. Mosebok 22: 1: «Når en mann stjeler en okse eller en sau og slakter eller selger dem, skal han til vederlag for oksen gi fem okser og for sauen fire sauer.»

Rabbineren Abraham Chill tar for seg hva som ligger i disse lovene, og skriver: «Det er forbudt å kjøpe eller ta imot tyvegods, selv om man ikke vet at det er stjålet. Man må derfor ikke kjøpe en geit av en gjeter, for gjeteren gjør sannsynligvis handelen uten at arbeidsgiveren hans vet det, og kan ha tenkt å beholde pengene.» — The Mitzvot—The Commandments and Their Rationale.

Guds lov forbyr deg egentlig ikke å «kjøpe en geit av en gjeter» bare fordi du tror at han kommer til å beholde arbeidsgiverens penger og dermed egentlig selger en stjålet geit. Men på den annen side bør ikke Jehovas tjenere med vitende og vilje kjøpe en vare (en geit eller noe som helst annet) når det ser ut til at selgeren ikke eier den, eller at den kan være stjålet. Guds lov viser at Gud anerkjenner privat eiendomsrett, men en tyv stjeler noe som er en annens eiendom. En som kjøper noe han vet er stjålet, er kanskje ikke en tyv, men ved handelen gjør han det mindre sannsynlig at eieren noensinne vil få tingene sine tilbake. — Ordspråkene 16: 19; jevnfør 1. Tessaloniker 4: 6.

Alle forstår at kjøpere — enten det er husmødre eller innkjøpssjefer i firmaer — ønsker å kjøpe varer billigst mulig. Over hele verden leter kvinner etter tilbudsvarer, prøver å utsette innkjøpene til det blir salg, eller handler i grossistforretninger og lavprisbutikker. (Ordspråkene 31: 14) Men ønsket om å gjøre god handel bør ha visse moralske grenser. De som var lojale på Nehemjas tid, avstod fra å drive handel på sabbaten, selv om de da kanskje kunne ha gjort god forretning. (Nehemja 10: 31; jevnfør Amos 8: 4—6.) Det er på samme måte med de kristne. De forkaster tyveri, og det hjelper dem til å motstå enhver fristelse til å kjøpe billige varer som åpenbart er stjålne.

Det kan være allment kjent at visse selgere driver handel med tyvegods. Eller kanskje er en pris du nærmest får hvisket i øret, så usedvanlig lav at alle normale mennesker vil trekke den slutning at varen sannsynligvis er anskaffet på ulovlig vis. Det kan hende at også landets lover krever at en må bruke fornuften. Et verk om rettsvitenskap sier:

«Handlingen kan regnes som forsettlig selv om den siktede ikke vet fra hvem eller av hvem gjenstanden ble stjålet, eller når eller hvordan den ble stjålet, eller under hvilke omstendigheter den ble stjålet — det er tilstrekkelig at han vet at den ble stjålet. . . . Noen domstoler ser det slik at det kan kalles en forsettlig handling hvis den saksøkte mottok gjenstanden under omstendigheter som ville ha fått et normalt intelligent og forsiktig menneske til å forstå at den var stjålet.»a

Dette gir de kristne enda en god grunn til ikke å kjøpe tyvegods. Å kjøpe slike ting kan gjøre dem til lovbrytere. Mange mennesker har ingen skrupler med å bryte loven hvis de tror de kan gjøre det ustraffet. Slik er det ikke med de kristne, som ønsker å «underordne seg under de høyere myndigheter». Ved å være lovlydige unngår de å bli tiltalt som kriminelle, og det hjelper dem til å ha en god samvittighet innfor Jehova. — Romerne 13: 1, 4, 5.

Guds venn Abraham var et godt eksempel når det gjelder samvittighet. På hans tid nedkjempet fire konger som kom østfra, kongene hvor Lot bodde, og drog av sted med store verdier som krigsbytte. Abraham fulgte etter fiendene, seiret over dem og brakte tyvegodset tilbake. Kongen i Sodoma sa til Abraham: «Ta du godset» som belønning. Isteden overlot Abraham tingene til de rettmessige eierne og sa: «Jeg tar ikke så mye som en tråd eller en sandalrem av alt det du eier. Du skal ikke ha det å si at du har gjort Abram rik.» — 1. Mosebok 14: 1—24.

De kristne er ikke interessert i de økonomiske fordeler de kunne ha fått ved å ta imot tyvegods. Jeremia skrev: «Lik en rapphøne som ruger egg den ikke selv har lagt, er den som vinner rikdom med urett.» (Jeremia 17: 11) I tillegg til at de kristne viser forstand ved ikke å bryte landets lover angående heleri, ønsker de altså å holde fast ved Guds rettferdighet ved å unngå enhver forbindelse med tyveri, siden det er urett. David skrev med rette: «Det lille den rettferdige har, er bedre enn de ugudeliges store rikdom.» — Salme 37: 16.

[Fotnote]