Det var senere enn de trodde!

ÅRET var 609 f.Kr. Stedet var Jerusalem. Taleren var profeten Jeremia. Han forutsa en ødeleggelse av sin elskede, hellige by, Jerusalem, en ødeleggelse som skulle komme fordi jødene hadde vendt seg bort fra Jehova og hadde hengitt seg til å dyrke falske guder. De tok del i utuktig sexdyrkelse på høydene i landet, de utøste drikkoffer for hedenske guder, de tilbad solen, månen og stjernene, de brente røkelse for Ba’al, og de ofret sine barn til Molok. — 1. Kongebok 14: 23, 24; Jeremia 6: 15; 7: 31; 8: 2; 32: 29, 34, 35; Esekiel 8: 7—17.

I deres øyne var Jeremia en ulykkesprofet, en fanatiker, en som var misfornøyd med alt og alle. I 38 år hadde Jeremia advart Jerusalems innbyggere, og i 38 år hadde de spottet ham. På denne tiden hadde folket forkastet Jehova; de mente at han ikke var en makt de trengte å bry seg om. De sa: «[Jehova] gjør verken godt eller ondt», og «[Jehova] har forlatt landet; [Jehova] ser ikke noe». — Sefanja 1: 12; Esekiel 9: 9.

Profetene Jeremia og Esekiel hadde forkynt at Jerusalem skulle bli ødelagt, men ingenting hadde skjedd. Derfor utelukket israelittene at slike profetiske syner kunne bli oppfylt i deres tid. De sa: «Dagene går, og alle syner slår feil.» Men Jehovas svar på dette var: «Tiden nærmer seg . . . Det er jeg, [Jehova], som taler; og det ord jeg taler, skal settes i verk. Det skal ikke utsettes lenger. For ennå mens dere er i live, dere som tilhører den trassige ætt, taler jeg mitt ord og setter det i verk.» — Esekiel 12: 22—25.

I 609 f.Kr. var tiden kommet da Jehova skulle oppfylle sitt ord. Etter at Jeremia hadde latt advarselen lyde i nesten 40 år, ble Jerusalem beleiret av babylonske hærstyrker. Atten måneder senere brøt de gjennom murene, templet ble satt i brann, og størsteparten av folket ble ført i fangenskap til Babylon. Som forutsagt ble byen ødelagt ved hjelp av sverd, hungersnød og pest. — 2. Kongebok 25: 7—17; 2. Krønikebok 36: 17—20; Jeremia 32: 36; 52: 12—20.

Jeremia hadde rett. Folket tok feil. Det var senere enn de trodde! Synet gjaldt ikke en fjern framtid. Det gjaldt deres tid.

Dette er ikke bare historie. Det som skjedde med Jerusalem, har profetisk betydning. Det varslet noe som skal komme. Våre dagers kristenhet benytter Kristi navn og gjør krav på å stå i paktsforhold til Gud; likevel vandrer de i fotsporene til innbyggerne i det gamle Jerusalem. I det store og hele holder kristenhetens kirkesamfunn seg til hedenske læresetninger; de er urene på grunn av seksuell umoral, de forsvarer politiske systemer, de støtter verdens kriger, de godtar evolusjonsteorien og avviser Gud som Skaper, de ser gjennom fingrene med at millioner av ufødte barns liv ofres på bekvemmelighetens alter, og de slutter seg til menneskelige filosofier, som hevder at Bibelen er myter og legender.

På samme måte som Jerusalems innbyggere spottet Jeremia, spotter kristenheten Jehovas vitner i dag. Vitnenes advarsel om en kommende ødeleggelse i Harmageddon blir avvist som verdiløs. ’Gud er ikke interessert i det som skjer på jorden,’ sier kristenheten. ’La ham styre himmelen, så skal vi styre jorden. Og hvis Harmageddon kommer, vil det ikke skje i vår tid. Vi har hørt den historien før. Vi lar oss ikke lure!’

Kommer historien til å gjenta seg? Vil millioner av mennesker komme til å oppdage at det var senere enn de trodde?