Den rolle samvittigheten spiller

VI HAR alle en samvittighet. Men kan du forklare hva den er? Kan den påvirkes i den ene eller den andre retning? Hvilken rolle spiller egentlig samvittigheten?

Ordet samvittighet er en gjengivelse av det greske ordet sy·neiʹde·sis. Det er sammensatt av syn (med, sam-) og eiʹde·sis (kunnskap, viten) og betyr følgelig medviten, samviten, det å vite med seg selv. Samvittigheten er evnen til å betrakte seg selv og bedømme seg selv, å vitne om seg selv. Apostelen Paulus forklarte hvordan hans samvittighet virket: «Min samvittighet vitner med meg i hellig ånd.» — Romerne 9: 1, NW.

Samvittigheten er medfødt, noe Gud har gitt menneskene. Den er en indre bevissthet om eller følelse av hva som er rett og galt, og forsvarer oss eller anklager oss. Den har altså en bedømmende funksjon. Ved de tanker og handlinger, overbevisninger og regler som vi innprenter sinnet gjennom studium og erfaring, kan den også oppøves. På dette grunnlaget trekker den sammenligninger med det vi er i ferd med å gjøre, eller det vi har tenkt å gjøre. Er det konflikt mellom en handling og reglene, advarer samvittigheten oss om det, hvis den ikke er blitt sløv eller ufølsom fordi vi stadig har ignorert dens advarsler. Samvittigheten kan virke som en moralsk sikkerhetsmekanisme på den måten at den fremkaller glede eller smerte, alt etter som vi har oppført oss bra eller dårlig.

Helt fra begynnelsen av har menneskene hatt en samvittighet. Adam og Eva viste det så snart de hadde brutt Guds lov, og skjulte seg. (1. Mosebok 3: 7) I Romerne 2: 14, 15 leser vi: «For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem.» Vi ser altså at samvittigheten er virksom selv hos ikke-kristne. Det er fordi alle mennesker er etterkommere av Adam og Eva, som hadde en samvittighet. Mange av nasjonenes lover er i samsvar med en kristens samvittighet, selv om slike nasjoner og lovgivere kanskje ikke er blitt påvirket av kristendommen i det hele tatt. Lovene ble vedtatt fordi de fulgte sin samvittighet. Alle har en samvittighet, og det er den de kristne appellerer til ved sin livsførsel og sin forkynnelse. — 2. Korinter 4: 2.

Samvittigheten må opplyses; hvis det ikke skjer, kan den villede oss. Den er en usikker veileder hvis den ikke er blitt oppøvd etter rette normer, i samsvar med sannheten. Miljøet, skikker, religiøs påvirkning og vaner kan lede samvittighetens utvikling i gal retning. Den kan da bedømme ting som rett eller urett ut fra uriktige verdinormer. Et eksempel på dette finner vi i Johannes 16: 2, hvor Jesus forutsa at noen til og med skulle slå i hjel Guds tjenere fordi de mente at de på den måten utførte en tjeneste for Gud. Saulus (som senere ble apostelen Paulus) truet Kristi disipler på livet fordi han mente at han på den måten tjente Gud med iver. (Apostlenes gjerninger 9: 1; Galaterne 1: 13—16) Jødene lot seg lede så langt på avveier at de kjempet mot Gud, på grunn av manglende forståelse av Guds Ord. (Romerne 10: 2, 3; Hosea 4: 1—3; Apostlenes gjerninger 5: 39, 40) For at samvittigheten skal bedømme ting riktig og virkelig hjelpe oss på rett vei i livet, må den være godt oppøvd i samsvar med Guds Ord. (2. Timoteus 3: 16; Hebreerne 4: 12) En kristen må rette seg etter en uforanderlig, rett norm — Guds norm.