En komplisert måte å nærme seg Gud på
«JEG er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved [gjennom, NW] meg,» sa Jesus. Han sa også: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn.» — Johannes 14: 6; 16: 23.
Men i mange hundre år har kristenhetens religionssamfunn, og særlig den katolske kirke, skapt forvirring med hensyn til «veien» ved sine dogmer om et brennende helvete, skjærsilden og treenigheten. Jesus er ikke blitt fremstilt som en som villig går i forbønn for syndige mennesker, men som et spedbarn i morens armer eller som en skrekkinnjagende dommer som er mer opptatt av å fordømme og straffe syndere enn av å frelse dem. Hvordan kunne da en synder nærme seg Gud?
Boken The Glories of Mary (1750) forklarer dette. Innocens III, som var pave på 1200-tallet, fremstilte Jesus som rettferdighetens skinnende sol og sa deretter: «Den som befinner seg i syndens natt, la ham kaste sine øyne på månen, la ham bønnfalle Maria.» I Maria, Jesu mor, fant man en annen som kunne gå i forbønn. Det var kanskje gjennom hennes antatte moderlige innflytelse man trodde det var mulig å oppnå gunst hos Jesus og hos Gud. Ifølge Laurentius Justinian, en geistlig på 1400-tallet, ble Maria på denne måten «stigen til paradiset, himmelens port, den sanne formidlerske mellom Gud og mennesker».
Fordi hun ble vist en slik overdreven ære, ble hun med tiden ikke lenger betraktet bare som «jomfru Maria», men hun ble den «hellige Dronning, barmhjertighetens Mor», fremstilt som så ubesmittet og opphøyd at hun også var for hellig til at man kunne henvende seg direkte til henne. Var det mulig å finne enda en som kunne gå i forbønn? Hva med hennes mor?
Ettersom Bibelen ikke sier noe om dette, måtte svaret søkes andre steder. Den apokryfiske boken Jakobs protevangelium forteller historien om Anna, Joakims hustru, som var barnløs etter mange års ekteskap. Til slutt viste en engel seg for henne og kunngjorde at hun skulle få et barn. Med tiden ble hun mor til «jomfru Maria», ble det hevdet.
Så begynte man å dyrke «den hellige» Anna. Det ble bygd helligdommer og kirker til hennes ære. I løpet av 1300-tallet ble det alminnelig utbredt i Europa å vise «den hellige» Anna ærbødighet.
«Så komplisert religionen var blitt!» sier boken The Story of the Reformation. «Folk bad til Anna, som gikk i forbønn hos Maria, som gikk i forbønn hos sin Sønn, som gikk i forbønn hos Gud for syndige mennesker. Det hele var fantastisk, men det var den slags overtroiske oppfatninger menneskenes sjel ble næret med.» Dette er altså enda et tilfelle der Jesu ord får sin tydelige anvendelse: «Dermed opphever dere Guds bud for å følge deres egen tradisjon.» — Markus 7: 13, Erik Gunnes’ oversettelse.
[Bilderettigheter på side 21]
The Metropolitan Museum of Art, testamentarisk gave fra Benjamin Altman, 1913. (14.40.633)