Spørsmål fra leserne

◼ Hvorfor bruker New World Translation ordet ’forsiktig’ for å gjengi det hebraiske ordet ʽa·rumʹ i 1. Mosebok 3: 1 når andre bibeloversettelser bruker ’listig’ eller ’klok’?

Skriftstedet lyder: «Slangen var listigere enn [det forsiktigste av, NW] alle ville dyr som [Jehova] Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: ’Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?’»

I Ordspråkene 12: 23 og andre steder gjengir New World Translation det hebraiske ordet ʽa·rumʹ med «klok», som er én grunnbetydning av ordet når det brukes om mennesker. Men som så mange andre ord har ʽa·rumʹ forskjellige betydningsnyanser. Benjamin Davidson definerer for eksempel ʽa·rumʹ på følgende måte: «I. slu, listig, snedig. — II. klok, forsiktig.» — The Analytical Hebrew and Chaldee Lexicon.

Hvorfor velger så New World Translation den andre betydningen, ’forsiktig’, i 1. Mosebok 3: 1? Dette valget er i samsvar med andre oversettelser. Da 1. Mosebok 3: 1 for eksempel ble oversatt til gresk i oversettelsen Septuaginta i det tredje århundre før Kristus, ble ordet froʹni·mos brukt — det samme ordet som senere ble brukt i Matteus 10: 16: «Dere må være så forsiktige som slanger og så varsomme som duer.» — Today’s English Version.

Den hebraiskkyndige Ludwig Koehler sa i 1945: «Slangen er sky. På gresk kan dette meget godt uttrykkes med fronimos, for ved sin skyhet eller forsiktighet viser slangen at den har og bruker frenes.» Freʹnes betyr her en slags instinktiv visdom som også andre dyr viser at de har. — Jevnfør Ordspråkene 30: 24, NW.

Det er imidlertid en viktigere grunn til å bruke ordet ’forsiktig’ framfor ’klok’ eller ’listig’ i 1. Mosebok 3: 1. Hvis slangen blir omtalt som listig her, like før det fortelles at den forledet Eva til å synde, kan det få mange lesere til å trekke den slutning at Bibelen bare forteller om en slange som klekker ut sin plan ved hjelp av sin egen uvanlige list. En slik tolkning ville gjøre beretningen til bare en myte — og en nokså tåpelig myte også.

Bibelen lærer derimot at det var noe langt mer enn en listig slange som var i virksomhet der i Edens hage. Åpenbaringen 12: 9 viser tydelig at denne «gamle slange» var Satan Djevelen. Han var den usynlige, overmenneskelige makt som manipulerte det lavtstående krypdyret slik en dyktig buktaler bruker sin dokke. Slangens naturlige forsiktighet gjorde den til det ideelle valg for gjennomføringen av det listige knepet. Da den ikke trakk seg forsiktig bort, som det var naturlig for den å gjøre, men isteden modig åpnet munnen og begynte å snakke til Eva, vakte den Evas oppmerksomhet enda bedre.

Guds inspirerte Ord inneholder ingen myter, og ved sin nøyaktige gjengivelse hjelper New World Translation oss til å forstå og verdsette dette. — 2. Timoteus 3: 16, NW.

◼ Hvorfor synes Jehovas vitner det er viktig å være til stede i trosfellers begravelse, når de jo vet at de døde er uten bevissthet?

Nøyaktig kunnskap fra Bibelen om de dødes tilstand hindrer Jehovas vitner i å innta feilaktige holdninger og som følge av det i å ha en uforstandig oppførsel i begravelser. Den gir dem også grunn til å gå i kristne begravelser.

Guds Ord viser tydelig at en person ikke lever videre som en udødelig sjel når han dør. (Forkynneren 9: 5) Etter døden blir kroppen til jord igjen, enten ved naturlig forråtnelse eller ved kremasjon. Den døde lever ikke lenger; han får leve igjen bare hvis Gud oppreiser ham i framtiden. — Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15.

Jehovas vitner følger derfor ikke begravelsesskikker som er basert på den oppfatning at en som er død, hadde en udødelig sjel, som lever videre et eller annet sted. De er ikke med på likvake, med høy messing eller jamring for å skremme «åndene», og de er ikke med på nattevåking eller ekstrem sørging for å berolige den som er død.

Dette betyr imidlertid ikke at Guds folk ikke sørger. Det er trist når en slektning eller en nær venn dør, også for sanne tilbedere som har nøyaktig kunnskap om de døde. Da patriarken Jakob trodde at et dyr hadde drept Josef, ’sørget han over sønnen sin i lange tider’. Vi leser at «alle sønnene og døtrene kom for å trøste ham». (1. Mosebok 37: 33—35) Da Jakob døde i trofasthet, «bød [Josef] de legene han hadde i sin tjeneste, å balsamere faren», og «egypterne gråt over ham i sytti dager». Selv om Jakobs familie ikke hadde de feilaktige oppfatningene om døden som egypterne hadde, var det tydelig at Jakobs død gikk inn på dem. «Hele Josefs familie og hans brødre» ville at Jakob skulle få en passende begravelse, og også utenforstående kunne se at de sørget. — 1. Mosebok 50: 1—11.

Det kan nevnes en rekke andre eksempler fra Bibelen som viser at det gikk hardt inn på Jehovas tjenere når de mistet en trosfelle eller en slektning, så de sørget, på en passende måte.a Da Jesus var hos Lasarus’ sørgende slektninger, var han ikke uanfektet eller utilbørlig munter. Selv om han hadde tillit til oppstandelsens makt, gråt han. (Johannes 11: 33—35) Da Jesus selv døde, sørget disiplene hans, selv om han hadde fortalt dem at han ville bli drept og oppreist til liv igjen. — Matteus 16: 21, 28; Johannes 16: 17—20; 20: 11.

Guds tjenere i vår tid føler også den sorg døden medfører. Men deres bibelske forståelse bidrar til å lindre sorgen, slik det sies i 1. Tessaloniker 4: 13, 14: «Brødre, vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham.»

Hvordan forholder det seg så når det gjelder å overvære en kristen begravelse (eller en minnetale om en troende)? Det er bibelske grunner til at Jehovas vitner føler det er gagnlig å ha og overvære begravelser eller minnetaler.

Husk at da det så ut til at Jakob hadde mistet en av sønnene sine, ’kom alle sønnene og døtrene for å trøste ham’. (1. Mosebok 37: 35) I mange land er det vanlig at slektninger kommer sammen til en begravelse. Det gir andre, som kanskje ikke har stått den avdøde så nær og derfor ikke er like følelsesmessig berørt, anledning til å vise sympati og si noen trøstende ord. Da Lasarus var død, ’kom mange av jødene til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren’. (Johannes 11: 19) Det gjør også kristne som ønsker å «kunne trøste dem som er i nød». — 2. Korinter 1: 4.

Kristne tilsynsmenn kan ha det svært travelt, men likevel bør de ta ledelsen i å gi hjorden trøst. De husker at deres eksempel, den gode hyrde, fikk i oppdrag å ’lege dem som har et knust hjerte og trøste alle som sørger’. (Jesaja 61: 1, 2; Johannes 10: 14) Jesus gav ikke slik trøst bare når det passet. Han var villig til å gjøre alt han kunne, for å være hos Lasarus’ pårørende — for å dele deres sorg. — Johannes 11: 11, 17, 33.

Også kristne som kanskje ikke er i stand til å si mye til de pårørende i en begravelse, kan gjøre godt ved simpelthen å være der. Sørgende familiemedlemmer kan hente betydelig trøst i det at mange — unge og gamle — fra den kristne menighet viser sympati ved å være til stede. Husk hvordan noen jøder reagerte da Jesus kom til Lasarus’ sørgende søstre: «Se, hvor han holdt av ham.» (Johannes 11: 36) Det har gjort et positivt inntrykk på ikke-troende slektninger, naboer og arbeidskolleger som har vært i en kristens begravelse, å se det store antall Jehovas vitner som har vært til stede. Det har ført til at de er blitt mer mottagelige for de bibelske sannheter som er blitt presentert.

Når Jehovas vitner er i en begravelse, bør de oppføre seg på en måte som passer til situasjonen. Selv om de vet at den avdøde ikke lider, og er forvisset om at alle lojale vil få en oppstandelse, merker de seg denne veiledningen: «En tid til å gråte, en til å le.» (Forkynneren 3: 4) En begravelse eller en minnestund er ikke en tid til høyrøstet, lystig snakk. Det er en anledning til å vise empati, i samsvar med rådet: «Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.» — Romerne 12: 15.

Det er også en annen grunn til at Jehovas vitner går i begravelser. Guds Ord sier: «Bedre enn å gå i gjestebud er det å gå til sørgehus. Der ender jo alle menneskers liv; det skal de merke seg, de som lever. . . . De vise har sitt hjerte i sørgehuset, men dårens hjerte er i gledens hus.» — Forkynneren 7: 2—4.

Selv om Jehovas vitner har grunn til å ha et håp, ble disse ordene inspirert og tatt med i Bibelen til gagn for oss. En begravelse kan sammenlignes med et «sørgehus». Når vi er der, kan vi vende tankene bort fra det vi normalt er opptatt av, og tenke på hvor kort livet er. Ved sykdom eller en eller annen «uforutsett hendelse» (NW) kan døden ramme hvem som helst av oss og raskt gjøre oss til intet, for «mennesket kjenner ikke sin tid». (Forkynneren 9: 11, 12) Foreldre som har med seg barna i en kristen begravelse, finner kanskje at dette kan føre til at de kan snakke med dem om døden, om behovet for gjenløsningen og om hvor forstandig det er å tjene «Gud, som oppreiser de døde». — 2. Korinter 1: 9; Forkynneren 12: 1, 13.

Jehovas vitner betrakter ikke begravelser som sakramenter. Men de er klar over at disse triste begivenhetene gir anledning til å trøste. Ved å gå i begravelser kan de kristne gi uttrykk for den kjærlighet de hadde til sin trosfelle, og den respekt de hadde for ham. Og det kan være at begravelsen får dem til å tenke alvorligere på meningen med livet, på hvordan de bør bruke sitt eget liv overfor Gud.

[Fotnote]