En forstandig avgjørelse før tragedien inntraff

BARNA var nå voksne, og siden Mary hadde tid til overs, bestemte hun seg for å skaffe seg en deltidsjobb. Da hun fortalte det til mannen sin, Enos, mente han imidlertid at det ikke var noen grunn til at hun skulle gjøre det. «Hvis jeg har kunnet forsørge både deg og barna, kan jeg også forsørge bare oss to nå,» sa han. Han foreslo isteden at hun under bønn skulle tenke over om hun kunne begynne som pioner, en heltidsforkynner av Guds rike.

Mary likte å forkynne budskapet om Riket for sine medmennesker, men hun var sjenert og manglet selvtillit. Hun ønsket imidlertid å følge mannens råd. Med blandede følelser begynte hun derfor som hjelpepioner i april 1981.

Det tok ikke lang tid før Mary følte en spesiell glede ved å forkynne om Riket, en glede hun ikke hadde følt tidligere. Snart ledet hun fire hjemmebibelstudier med folk som var interessert i Bibelen. Før det var gått et år, var hun blitt alminnelig pioner og ledet ti bibelstudier. Christine, et av Jehovas vitner som fremdeles hadde to barn som gikk på skolen, ble Marys pionerpartner. Det kom stadig interesserte mennesker på møtene i Rikets sal, og pionerånden vokste. Noe som var til stor glede for Mary, var at sønnen hennes, Christopher, valgte å følge hennes eksempel og ble pioner.

I 1985 inntraff tragedien. Mary ble plutselig syk. En svulst i en pulsåre i hodet førte til alvorlig hjerneblødning, og innen det hadde gått tre dager, var Mary død, 45 år gammel.

I de fire årene Mary var pioner, hadde hun imidlertid skaffet seg et godt omdømme i nabolaget. Det var over 300 til stede i begravelsen hennes, og blant dem var mange av naboene. En av dem som var til stede, var en tidligere skolekamerat. Marys tro hadde gjort inntrykk på henne, og hun ønsket å få vite mer om den og bad om at det måtte bli ledet et bibelstudium med henne. Marys tjeneste fortsatte å bære frukt.

«Nå er jeg selv hjelpepioner,» sier Enos. «Jeg skulle bare ønske at jeg hadde vært det da Mary var pioner. Hun snakket alltid om det hun opplevde, og var så lykkelig. De årene hun var pioner, var faktisk de lykkeligste vi hadde sammen, men det er først nå jeg forstår hvorfor.»

Ingen kan forutsi når «tid og uforutsett hendelse» møter dem. Det kan skje like uventet som det gjorde i Marys tilfelle. De som forblir trofaste forkynnere av Riket, sikrer seg imidlertid både Guds og menneskers anerkjennelse for det gode de gjør, selv om ulykken skulle ramme dem. — Forkynneren 9: 11, NW; 11: 1, 2.

[Bilder på side 31]

Å delta i felttjenesten er vel anvendt tid