Når vi mister en av våre kjære

«MOR døde av kreft i 1981. Hun var adoptivmoren min. Det var et hardt slag for meg og adoptivbroren min. Jeg var 17 år gammel, og broren min var 11. Jeg savnet mor veldig. Jeg vokste opp i et katolsk hjem, og siden jeg hadde lært at hun nå var kommet til himmelen, ønsket jeg å ta mitt eget liv, slik at jeg kunne være sammen med henne. Hun var min beste venn.» — Roberta, 25 år gammel.

Har du opplevd noe lignende? I så fall kjenner du godt til den smerte en føler når en mister en av sine kjære. Det virker så urettferdig at døden skal ha makt til å rive bort en du er glad i. Når det skjer, vil tanken på at du aldri mer vil kunne snakke med, le sammen med eller omfavne vedkommende, være vanskelig å bære. Dessuten, som Robertas historie viser, blir ikke smerten mindre selv om en blir fortalt at den døde er i himmelen.

Men hvordan ville du føle det hvis du visste at du i nærmeste framtid vil kunne bli gjenforent med vedkommende — ikke i himmelen, men her på jorden under fredelige, rettferdige forhold? Hva om du i tillegg fikk vite at menneskene da vil ha utsikter til å oppnå fullkommen helse og evig liv? ’Ren ønsketenkning!’ sier du kanskje.

Men i det første århundre av vår tidsregning sa Jesus Kristus: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» (Johannes 11: 25) Jesus lovte her at de døde skal bli oppreist til liv igjen. Dette er virkelig fantastiske framtidsutsikter!

Men du lurer kanskje på: ’Har vi et solid grunnlag for å tro på et slikt løfte? Hvordan kan jeg være sikker på at det ikke bare er ønsketenkning? Hvis det er grunnlag for å tro på dette løftet, hva vil i så fall oppfyllelsen av det bety for meg og mine kjære?’ Den neste artikkelen vil drøfte disse og andre spørsmål.