Den beste hjelp til å få kjennskap til framtiden

Fortalt av en som fant veien til livet

RELIGION spilte en viktig rolle i min familie. Far var jøde, og selv om han hadde konvertert til katolisismen for å kunne gifte seg med mor, hadde han fremdeles stor respekt for Bibelen. Mor kom fra en familie som var dypt forankret i katolsk tradisjon — to av søstrene hennes var nonner, et søskenbarn var prest, og to nevøer var munker.

Far var som nevnt jøde, og under den annen verdenskrig førte frykten for og den stadige trusselen om å bli sendt til en konsentrasjonsleir, til at han døde en altfor tidlig død. Mor, som trodde fullt og fast på læren om en udødelig sjel, deltok i spiritistiske seanser for å prøve å komme i kontakt med far.

Også etter at jeg ble voksen, fortsatte religion å være en del av mitt liv. Jeg var fremdeles en «god katolikk». Katolisismen kunne imidlertid ikke fortelle meg hva framtiden ville bringe. Hvem kunne jeg vende meg til for å få hjelp?

Jeg rådførte meg med spiritistiske medier, akkurat som min mor en gang hadde gjort. Siden de begynte hver seanse med å gjøre korsets tegn og med bønn, var jeg overbevist om at de merkelige tingene jeg var vitne til, var fra Gud. Det var på dette tidspunkt at jeg, fordi jeg ønsket å gjøre noe for å hjelpe andre i deres lidelser, ble med i en katolsk forening som organiserte reiser til mariahelligdommen i Lourdes, der de syke håpet på å bli mirakuløst helbredet.

Jeg hadde ikke hørt om Jehovas vitner før den dagen da mannen min tok imot to blad som jeg syntes var svært interessante. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var at kommentarene i bladet ble støttet av bibelsitater. Jeg skjønte med en gang at disse publikasjonene ville være en god hjelp til å få kunnskap om Guds Ord. Jeg skrev og bestilte abonnement på begge bladene. Jehovas vitner besøkte meg, og jeg begynte å studere Bibelen.

Jeg var svært begeistret for de bibelske sannheter jeg lærte, og jeg begynte å fortelle om dem til folk jeg kjente. Jeg ble sjokkert over reaksjonen til en venninne da jeg fortalte henne at jeg studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Det var hun som organiserte pilegrimsreisene til Lourdes. Hun ble svært sint og sa så mye stygt om Jehovas vitner at jeg gikk min vei. Jeg møtte også motstand hos mannen min. (Matteus 10: 36) I begynnelsen var det vanskelig, men jo mer jeg praktiserte det jeg lærte, desto bedre ble forholdet i familien. Jeg ble døpt i 1977.

Jeg skjønte at jeg aldri ville ha funnet veien til livet hvis ikke Jehovas vitner hadde vært interessert i å hjelpe meg til å lære Bibelens fantastiske sannheter å kjenne. Jeg visste at jeg også var forpliktet til å gjøre alt jeg kunne for å hjelpe andre til å lære om Jehova og hans vidunderlige hensikt. Hvordan kunne jeg gjøre det? Den beste måten var å begynne i heltidstjenesten. Siden jeg lever i et religiøst sett splittet hjem, var det ikke lett. Men jeg stolte på at Jehova ville støtte og lede meg, og søkte tilflukt hos ham. Nå er jeg alminnelig pioner og opplever de lykkeligste årene i mitt liv. Jeg er mer overbevist enn noen gang om at «[Jehova] er god», og at enhver som «søker tilflukt hos ham», er lykkelig. — Salme 34: 9.