Er frykt alltid av det onde?

DEN kan føre til at en ødelegger sin lykke og mister sitt håp. Den er blitt omtalt som en mental gift, og det er blitt sagt at den ødelegger fornuften og er mer nedbrytende enn den verste fysiske sykdom. Ja, frykt er en sterk følelse. Men er den alltid av det onde?

Forestill deg at du kjører på en ukjent vei. Veien slynger seg oppover fjellsiden. Det begynner å bli mørkt, og det legger seg et tynt lag med snø på bakken. Bilen din skrenser litt, og du blir klar over at du har kommet opp i en høyde hvor veien er blitt isete.

Nå må du være svært oppmerksom. Idet du forsiktig kjører gjennom de isete svingene, tenker du over hvor lett det ville være å miste kontrollen over bilen på det glatte føret og styrte ned i dalen nedenfor. Du aner dessuten ikke hvilke andre farer som skjuler seg i mørket. Etter hvert som du får slike tanker, blir du tørr i munnen, og hjertet slår litt fortere. Du er lys våken. Uansett hva du tenkte på tidligere, så er du nå helt opptatt med den oppgaven du har, nemlig å holde bilen på veien og unngå en ulykke.

Til slutt går det nedover igjen. Der er det gatelys, og veien er ikke lenger isete. Etter hvert slipper anspentheten taket. Du slapper av og trekker et lettelsens sukk. All denne frykten for ingen ting!

Men var det for ingen ting? Egentlig ikke. En rimelig grad av nervøsitet under slike forhold er en normal reaksjon. Den gjør oss oppmerksomme, forsiktige. Sunn frykt kan bidra til at vi ikke gjør noe overilt og skader oss selv. Frykt er således ikke alltid noe som ødelegger fornuften, eller en mental gift. Under noen forhold kan denne følelsen til og med være gagnlig.

Bibelen taler om frykt og gjør oppmerksom på to spesielle former for frykt. Én form for frykt er i sannhet en mental gift. Men den andre er ikke bare normal og sunn, men også nødvendig for vår frelse. Hvilke to former for frykt er dette? Og hvordan kan vi lære å utvikle den ene mens vi unngår den andre? Dette vil bli drøftet i den etterfølgende artikkelen.