Hvorfor rømmer så mange barn hjemmefra?

Bibelen og familielivet — dette emnet vil bli tatt opp i den neste artikkelen og i tre etterfølgende numre av Vakttårnet

«Kan noen forestille seg hvor mye en mor lider når datteren hennes rømmer hjemmefra? Det er et mareritt. Hvorfor rømte hun? Jeg kan ikke forstå det. Hun var slik en søt og glad jente, og hun var svært ung.

Hvor er hun i kveld? Fryser hun? Er hun sulten? Er hun ensom? Jeg er så glad i henne. Jeg har ingen å snakke med. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å vente.

Hjertet hopper i brystet mitt hver gang telefonen ringer. Men hun ringer ikke, og det er ikke noe nytt. Jeg har bedt om at hun må være i sikkerhet, og om styrke til å komme igjennom dette. Jeg fortsetter å innbille meg at hun vil komme inn av døren hvert øyeblikk.

. . . Jeg tenker på så mange rare ting for å prøve å lindre smerten. Å, kjære Gud, bring datteren min tilbake.»

DET ovenstående brevet ble sendt til en kjent spaltist tidlig på 1970-tallet. På den tiden hadde man den oppfatning at de som rømte, gjorde det av lettsindighet; de var på jakt etter spennende opplevelser, de ville være uavhengig, de ville være lenger ute om kvelden enn det de fikk lov til, eller de var fortvilt fordi kjæresten hadde slått opp. Selv om noen fremdeles rømmer av de samme grunnene, har mye forandret seg i løpet av de siste 15 årene.

Ungdom i dag rømmer ofte på grunn av langt mer tragiske situasjoner — svært dårlige familieforhold som gjør at de føler seg uønsket og blir ukjærlig behandlet og kanskje til og med blir mishandlet. I stedet for å rømme til noe — til en mer besnærende og tiltalende livsstil — rømmer de fra noe, fra et ulykkelig familieliv som er i ferd med å gå i oppløsning. «De som rømmer hjemmefra i dag, er svært forskjellige fra dem som rømte den gang det ble skrevet så mye om dem», tidlig på 1970-tallet, sier dr. Douglas Huenergardt, som bestyrer et hjem i Florida for unge som har rømt hjemmefra. «På den tiden kom det barn som søkte en alternativ livsstil. Det er ikke det de gjør i dag. De som rømmer hjemmefra i dag, er barn som rett og slett ikke orker å bo hjemme lenger.»

Det viser ferske undersøkelser. Disse undersøkelsene viser også en annen skremmende tendens. Det er ikke bare mange barn som rømmer hjemmefra for å slippe bort fra et uutholdelig familieliv, men nærmere halvparten av de barna som rømmer i USA, forlater hjemmet ufrivillig; de blir sparket ut eller anmodet om å forlate hjemmet av foreldrene sine. «Mange ungdommer rømmer hjemmefra på grunn av dårlige familieforhold eller en vanskelig arbeids- eller skolesituasjon,» skriver tidsskriftet Family Relations. «Mange av dem som har rømt, er i virkeligheten blitt kastet ut eller utstøtt. Disse ungdommene har fått beskjed om å flytte, eller foreldrene har overlatt dem til seg selv. Noen er gjentatte ganger blitt alvorlig mishandlet og ser ingen annen utvei enn å rømme.»

Hvor tragisk er ikke dette! Og hvor trist er det ikke for barna! Når de først havner på gaten, med lite penger og uten noen form for støtte, begynner de ofte å tigge, bruke narkotika, prostituere seg og stjele, eller de blir utnyttet av andre. «Det er ikke sosialarbeidere og psykologer som tar imot dem som har rømt hjemmefra, på busstasjonene, men halliker, narkotikaselgere og pornografer,» skriver tidsskriftet Psychology Today. «Åttiseks prosent av de eksperter som ble spurt, sa at det ble gjort lite eller ingenting for å forhindre at de som har rømt hjemmefra, blir offer for slike ugjerningsmenn. Det er ikke overraskende at helsen til dem som har rømt hjemmefra, blir dårligere og dårligere jo lenger de holder til på gaten.»

Det er sant at det stadig blir opprettet flere institusjoner som skal gi hjemløse barn husly, mat og veiledning. Men å få disse barn og ungdommer til å komme dit og virkelig kunne gi dem den hjelp de trenger, er en helt annen sak. «Vår oppgave består i å hjelpe dem til å utvikle en viss grad av selvfølelse, å få dem til å bry seg om seg selv,» sier en konsulent. «Og det er den vanskeligste oppgaven jeg noen gang har hatt.» For når disse ungdommene kommer til en slik institusjon, er de ofte sky og mistroiske overfor voksne, de føler seg såret, er sinte eller fortvilt, og de kan til og med ha planer om å begå selvmord.

Kan problemene løses der hvor de oppstår? «I de fleste tilfellene er det problemer i familien som får barn til å rømme hjemmefra,» konstaterer Search, et register i New Jersey over savnede personer. «En som er lykkelig, vil ikke rømme.» Hvordan kan da en familie bli lykkelig? Kan båndene mellom foreldre og barn bli styrket?