Avslutningshøytideligheten for den 83. Gilead-klassen

«LOVSYNG [Jehova], for han er god, evig varer hans miskunn!» (Salme 136: 1) Alle de 4391 som overvar avslutningshøytideligheten for den 83. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i høst, kunne oppriktig si dette. De talene som ble holdt, de opplevelsene som ble fortalt, og det bibelske skuespillet som ble fremført, gjorde at alle var i strålende humør da de gikk. Høytideligheten fant sted den 6. september 1987 i den vakre stevnehallen i Jersey City, tidligere kjent som Stanley Theater.

Etter den innledende sangen og etter at John Booth fra det styrende råd hadde bedt en bønn, ønsket ordstyreren, Albert Schroeder, som også tilhører det styrende råd, alle velkommen til denne spesielle anledningen. De 24 elevene hadde kommet fra fem land, og de ble nå sendt til åtte forskjellige land. Bror Schroeder fremhevet den selvtillit Jehovas folk har fordi deres tro er basert på absolutter. De vet for eksempel at Jehova er universets Overherre, og at hans Ord, Bibelen, er den absolutte sannhet. Dette står i skarp motsetning til menneskelige filosofier, som er basert på uvisshet og spekulasjoner.

Den første taleren var Martin Poetzinger, som også tilhører det styrende råd, og som har tilbrakt ni år i nazistiske konsentrasjonsleirer. Hans tema var «Hvem stoler du på?», basert på Ordspråkene 3: 5, 6. Han understreket hvor viktig det er at elevene fullt ut stoler på Jehova og hans synlige organisasjon, og at hver enkelt av dem er pålitelig. Den opplæringen de hadde fått ved Gilead-skolen, var bare en grunnvoll; nå måtte de bygge videre på den ved å følge Paulus’ råd i Efeserne 5: 15, 16. ’Stå ikke stille,’ sa taleren. ’Dere kommer til å få deres problemer i det landet dere blir sendt til, når det gjelder språket, klimaet, maten og så videre, men ved å stole på Jehova kan dere løse alle disse problemene. Det som gjør det mulig for dere å lykkes, er kjærlighet til mennesker. Alt som oppmuntrer dere, kommer fra Gud; alt som tar motet fra dere, kommer fra Satan.’

Den neste taleren var Eldor Timm, et medlem av trykkeriutvalget, som baserte sine bemerkninger på 2. Korinter 13: 5: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!» Han sa at elevene var ferdig med skriftlige prøver, men at de kommer til å møte mange andre prøver i de landene de blir sendt til. Hvordan de møter disse prøvene, vil være avgjørende for hvor godt de vil lykkes som misjonærer. De må passe på at de ikke blir for selvsikre, ved å følge dette rådet: «Den som tror han står, [må] passe seg så han ikke faller!» (1. Korinter 10: 12) De vil fortsette å gjøre fremskritt hvis de bevarer en god sinnsinnstilling.

Deretter talte Joel Adams, et medlem av tjenesteavdelingens utvalg. Han talte over temaet «Tenk som Jesus — vis andre personlig interesse». For et godt eksempel Jesus foregikk med i den forbindelse! Det blir kastet lys over hans eksemplariske uselviskhet og ydmykhet i Filipperne 2: 3—5 (NW). Hvis noen er en prøvelse for oss på grunn av sine ufullkommenheter eller sin mangel på takt, bør vi anstrenge oss for å være vennlige mot dem. Mens elevene gjennomgikk Gilead-skolen, var det mange som viste dem interesse; nå var det opp til dem å gjøre det samme overfor andre. De som lykkes best som misjonærer, er de som viser interesse for andres skikker, språk, behov og så videre.

Elevene ble deretter oppmuntret av en som hadde vært misjonær i mange år, Lloyd Barry, som også tilhører det styrende råd. Han talte over temaet «Syng for Jehova», som var basert på Salme 96: 1. Jehovas folk liker å synge. Sang hører sammen med glede, så han oppmuntret elevene til aldri å miste gleden ved å dele sannheten med andre. ’Hvis dere må lære et nytt språk,’ sa han, ’så gå inn for det med liv og sjel helt fra begynnelsen av. Djevelen vil prøve å ta motet fra dere, få dere til å lengte hjem og skape splid i deres rekker. La det aldri lykkes ham!’ Bror Barry henledet oppmerksomheten på «misjonærenes doyen» (doyen: den fremste eller eldste), Edwin Skinner, som har vært i India, det landet han ble sendt til, i 60 år. I en alder av 93 år arbeider han fortsatt hele dagen. Ifølge bror Skinner består nøkkelen til suksess som misjonær i disse få ordene: «Grunnprinsippet er ydmykhet!»

Etter dette leste ordstyreren opp en rekke telegrammer som gratulerte elevene og ønsket dem velkommen. Telegrammene kom fra Bolivia, Canada, Equador, Honduras, Spania, Sverige og Trinidad.

Jack Redford, en av lærerne ved Gilead-skolen, talte over temaet «Fortsett å være Jehovas venn». Han begynte med å si at det er mange kommersielle institusjoner som tilbyr seg å lære andre hvordan de kan oppnå suksess i forretningslivet ved å vinne venner og påvirke folk. Elevene har som vordende misjonærer også lært hvordan de kan vinne venner og påvirke folk. Det er imidlertid ikke for selvisk vinnings skyld, men for at de skal kunne hjelpe andre til å bli Guds venner. ’Dere lever et selvoppofrende liv,’ sa taleren. ’For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det. Det finnes ingen større tilfredshet eller glede enn det å lykkes i å hjelpe andre til å bli Guds venner. Det å ha vennskap med Gud er den største ære noen skapning kan ha. Jakob 2: 23 viser at Abraham ble Jehovas venn fordi han viste tro på ham. Han drog til et fremmed land og så seg ikke tilbake; dere misjonærer bør heller ikke se dere tilbake, men isteden se framover, mot velsignelsene i Guds nye verden.’

Ulysses Glass, en av lærerne ved Gilead-skolen og skolens sekretær, talte nå over temaet «Den siste leksjon». Han konstaterte at elevene hadde lært hvor omfattende og strenge Jehovas lover virkelig er. Han nevnte et eksempel ved å peke på de mange detaljene i forbindelse med ofringene på soningsdagen og de mange dyrene som skulle ofres. (3. Mosebok, kapittel 16) Han roste elevene for deres åpenbare, oppriktige verdsettelse og sa at Salme 145: 7 på en god måte beskriver deres sinnsinnstilling: «De kaller fram minnet om all din godhet og synger av fryd om din rettferd.» I avslutningen siterte også han Ordspråkene 3: 5—7 og understreket dermed hvor viktig det er at de ’stoler på Jehova av hele sitt hjerte’.

Bror F. W. Franz, Gilead-skolens 94 år gamle rektor, som også er Selskapet Vakttårnets president, holdt den siste talen på formiddagens program. Han gav en oversikt over Selskapets historie fra den tid da C. T. Russell var Selskapets første president, og fram til opprettelsen av Gilead-skolen. Alle satte stor pris på hans kraftfulle og begeistrede fremføring. Etter denne talen fikk de 24 elevene sitt avgangsvitnesbyrd og noen gaver, og så leste en av elevene opp et fint brev som gav uttrykk for elevenes verdsettelse av all den hjelp de hadde fått av det styrende råd og av Betel-familien.

Etter en pause på rundt to timer ledet Phil Wilcox, et medlem av utvalget ved Watchtower Farms, et forkortet studium av Vakttårnet, og elevene besvarte spørsmålene. Så kom den delen av programmet som elevene stod for. De fremførte forskjellige situasjoner som hadde oppstått når de pleide å forkynne i New York onsdag ettermiddag. Denne forkynnelsen var en del av opplæringen deres ved Gilead-skolen. De demonstrerte også på en levende måte de forskjellige problemene de kunne regne med å få når de kom til de fremmede landene de skulle bli sendt til.

Som en passende avslutning på hele programmet fremførte elevene i kostymer et bibelsk skuespill i to deler som understreket hvor alvorlig den tiden vi lever i, er. Skuespillet gjorde dette ved å sammenligne vår tid med tidligere domsperioder. Klokken 16.15, etter at man hadde sunget sangen «Teokratiets vekst» og Milton Henschel fra det styrende råd hadde bedt en bønn, var det oppmuntrende programmet over.

[Bilde på side 23]

Den 83. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead