En åpenhjertig uttalelse — hvorfor ble den trukket tilbake?

I NOVEMBER i fjor, da italienske biskoper var samlet i Bologna i Italia, innledet den katolske kirke et angrep mot Jehovas vitner. Under temaet «Kristus, vår Gud og vårt håp: Kristne til tross for Jehovas vitner» anklaget presten Giovanni Marinelli Jehovas vitner for å være «en fare for religionen og samfunnet». Antall Jehovas vitner har økt raskt i Italia, og mange tidligere katolikker er nå Jehovas vitner. Den nevnte presten beskyldte derfor vitnene for å være ’et virus som spesielt rammer de mest utsatte’.

Katolske bispedømmer og menigheter overalt i Italia ble oppfordret til aktivt å motarbeide Jehovas vitner. Hvordan skulle de gjøre det? Ved å danne grupper i hver by som skulle «vise interesse for» Jehovas vitners virksomhet, for på den måten å «åpne øynene på våre troende».

Hva har en slik mobilisering mot Jehovas vitner resultert i? En prest skrev følgende i et brev som ble offentliggjort i menighetsbladet Piario Parish Magazine: «Jeg for min del liker Jehovas vitner, noe jeg ærlig innrømmer. Det står dere alle fritt å mene noe annet, ja, kanskje til og med å fjerne meg fra min stilling. . . . De vitnene jeg kjenner, har en upåklagelig oppførsel, de er behagelige å snakke med . . . [og] meget overbevisende. Når skal vi innse nødvendigheten av å presentere sannheten på en antagelig måte? Når vil vi innse at de som forkynner sannheten, ikke bør gjøre det på en halvhjertet, uærlig og slurvete måte?

Jehovas vitner besøker også deg i ditt hjem. Der har du fordelen av å være i dine vante omgivelser. . . . Du kan hente din egen bibel . . . ned fra hyllen, og du kan kontrollere at et skriftsted blir riktig sitert, slik at du forstår meningen, og så videre.

Noe annet som virkelig forundrer meg, er at Jehovas vitner føler seg personlig ’kalt’ . . . til å være Ordets tjenere. Det er et oppdrag vi for lengst har glemt, og som har gjort ubotelig skade på vår evangelisering. ’Hvordan kan de høre dersom ingen forkynner?’ På meg virker det som om Jehovas vitner er ’fullkomne’, ikke bare hva familieliv, arbeid eller avkobling angår, men også når det gjelder personlig studium av sin tro, og når det gjelder å formidle sin tro til andre. Men jeg blir virkelig overbevist når jeg sammenligner Jehovas vitners begravelser med katolske begravelser, der den avdøde er den eneste som tier stille, og der ingen har en bibel, slik at de kan følge opplesningen. . . . Hvilket lys! Hvilke bønner! Hvilken tro! Hvilken fred og ro! Hvem vet om jeg klarer å motstå fristelsen til å tilføye i mitt testament: ’Jeg ønsker samme slags begravelse som Jehovas vitner.’

Innledningene deres er svært passende. Kanskje det er fordi jeg også er utilfreds og misfornøyd at jeg skjønner deres anklager. De sier at den ’verden vi lever i, er full av vold og umoral’. Føler du trang til å motbevise det? Det gjør ikke jeg. . . . ’Den katolske kirke, som er en av de eldste og mest utbredte religioner, har i første rekke ansvaret for en slik fornedret tilstand.’ Har du lyst til å protestere? Jeg har det ikke. De er vennlige folk, dannede, . . . innviede. Jehovas vitner kan være frimodige fordi det de sier, er logisk. De avslutter med å si: ’Så forlat de kirkene dere tilhører, og bli med oss.’

Jeg vet at for meg ville det være opprivende å forlate den religion jeg har fått inn med morsmelken, til fordel for en annen. Men hvorfor ikke gjøre det hvis det er fornuftig? Når en tenker over det, er det ikke ydmykende å skifte religion. . . . Det ville derimot være ydmykende å forlate sin religion for så å finne et tomrom eller å rive seg løs fra der hvor man er forankret, bare for å drive formålsløst omkring. Men hva hvis jeg trodde at mine klær var vasket hvite, bare fordi jeg ikke hadde sett dine? På meg virker det da fornuftig å velge et bedre vaskemiddel, et som vasker hvitere enn hvitt. Målet for misjonærer er ene og alene å få folk til å skifte religion. . . . Hvorfor skulle ikke jeg konvertere hvis min samvittighet tilskynder meg til det? Og hvis forkynneren overbeviser meg om at det er riktig? Og hvis det er fornuftig å gjøre det? Hvis Jehovas vitners religion er mer korrekt enn min . . . , så . . . vil jeg slutte meg til Jehovas vitner. . . . Jeg vil vite om Jehovas vitner har rett.»

I avslutningen på sitt brev understreket presten at vitnenes bruk av formen Jehova istedenfor Jahve når de skal uttale Guds navn, «ikke gir meg grunn til å forandre min positive holdning til Jehovas vitner». Hvorfor ikke? «Når alt kommer til alt,» tilføyer han, «er de Guds vitner, og det er det som teller!»

Etterskrift: Dette brevet skapte tydeligvis røre i de høyere kretser innen hierarkiet. I et senere nummer av menighetsbladet tok han tilbake det han hadde skrevet om Jehovas vitner.