Spørsmål fra leserne

◼ Hvordan bør menigheten reagere hvis noen forlater den sanne kristne tro og slutter seg til en annen religion?

Dette hendte fra tid til annen i den første kristne menighet. Det bør derfor ikke overraske oss at det samme av og til skjer i dag. Når en slik situasjon oppstår, vil menigheten treffe tiltak for å holde dens lojale kristne åndelig rene.

Ifølge Norsk Riksmålsordbok er frafall «det å forlate, svike (særl. en trosbekjennelse, en oppfatning ell. lign. . . .)». Judas Iskariot ble følgelig en frafallen da han forlot tilbedelsen av Jehova Gud ved å forråde Jesus. Det hendte også at noen forlot den sanne tro og ble frafalne mens apostelen Johannes og andre disipler i den første kristne tid levde. Johannes skrev: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss.» — 1. Johannes 2: 19.

Hva bør gjøres når lignende situasjoner oppstår i dag? Menighetens eldste eller hyrder får kanskje rede på at en døpt kristen har sluttet å komme sammen med Jehovas folk og tilsynelatende sluttet seg til en annen religion. De åndelige hyrder bør være interessert i å hjelpe vedkommende i samsvar med Jesu ord om at sauer som hadde forvillet seg, skulle tas hånd om. (Matteus 18: 12—14; jevnfør 1. Johannes 5: 16.) Men sett at de hyrdene som tar seg av saken, skjønner at denne personen ikke lenger ønsker å ha noe med Jehovas folk å gjøre og er fast bestemt på å stå tilsluttet falsk religion.

I slike tilfelle vil de ganske enkelt opplyse i menigheten at vedkommende har trukket seg tilbake og derfor ikke lenger er et av Jehovas vitner. En slik person vil ha ’forlatt sin tidligere oppfatning’, men det er ikke nødvendig å følge samme fremgangsmåte som for utstøtelse. Hvorfor ikke? Fordi han allerede har trukket seg tilbake fra menigheten. Han forsøker heller ikke å holde kontakten med dem som tidligere var hans brødre, for å overtale dem til å følge samme handlemåte. De vil på sin side heller ikke søke omgang med ham siden ’han gikk ut fra dem, fordi han ikke var av dem’. (1. Johannes 2: 19) Det hender at personer som har trukket seg tilbake, sender brev eller litteratur som fremmer falsk religion eller oppmuntrer til frafall. Det vil ytterligere understreke at vedkommende ’ikke er av oss’.

Bibelen advarer om at noen ville forsøke å fortsette å være i menigheten og der føre andre til fall. Apostelen Paulus gav følgende råd: «Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» (Apostlenes gjerninger 20: 30) Han advarte uttrykkelig de kristne ved å si: «Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem.» — Romerne 16: 17, 18.

Hvis noen av de sanne kristne fremmet falsk lære, i likhet med Hymeneus og Filetus på Paulus’ tid, skulle hyrdene i menigheten følgelig treffe beskyttende tiltak. Hvis en slik person unnlot å rette seg etter den kjærlige formaningen som hyrdene gav, og fortsatte å støtte en sekt, ville han være å regne som en frafallen, og et utvalg av eldste ville kunne utstøte ham. (2. Timoteus 2: 17; Titus 3: 10, 11) Brødrene og søstrene i menigheten ville da ’holde seg unna’ vedkommende som prøvde å ’skape splittelse’, i samsvar med Paulus’ råd. Johannes kom med en lignende veiledning: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW].» — 2. Johannes 10.

◼ Tilbakela de jødene som vendte tilbake til Jerusalem fra fangenskapet i Babylon, omkring 800 kilometer eller 1600 kilometer?

Avstanden mellom det gamle Babylon og Jerusalem var omkring 800 kilometer. En direkte rute ville gå gjennom et høyst ugjestmildt terreng, for eksempel lange strekninger gjennom svært tørt landskap eller gjennom ørken. En annen mulighet var å vandre i retning av Karan gjennom Eufrat-dalen, og så sørover forbi Damaskus og ned til det lovte land. Denne ruten var imidlertid omkring dobbelt så lang. Abraham tok den sistnevnte ruten da han flyttet med familien sin fra Ur til Kanaan. — 1. Mosebok 11: 31 til 12: 5.

Bibelen beskriver ikke den ruten jødene tok da de vendte tilbake til Jerusalem fra fangenskapet i Babylon. (Esra 8: 1—32; 7: 7—9) Så begge tallene kan være riktige, og det kan henvises til begge når denne vandringen omtales. Noe som er av større betydning, er at ingen av de jødene som vendte tilbake, måtte være besmittet med babylonsk religion og babylonske skikker når de vandret på «Den hellige vei». — Jesaja 35: 8—10; jevnfør sidene 152—156 i boken Menneskenes frelse fra verdens trengsler er nær!, utgitt på norsk i 1976.