Guds navn vanæres når det ikke blir brukt

JEHOVA var barmhjertig mot Israels folk for sitt navns skyld, for at det ikke skulle vanæres blant folkene. (Esekiel 20: 9, 13, 14, 22) Men med tiden sluttet israelittene å bruke Guds navn, slik at den riktige uttalen av det til slutt gikk tapt. Det at de ikke brukte Guds navn, var ensbetydende med at de vanæret det.

R. Laird Harris sa i den forbindelse: «Det er et høyst merkverdig faktum at den gamle uttalen av navnet på Israels Gud er gått helt tapt. Israels tro var den eneste verdige tro i oldtiden. Den var verdens første monoteisme og er den eneste religion fra oldtiden som virkelig er blitt en verdensreligion. Den var unik fordi den var fullt ut åndelig og ikke hadde noen materiell fremstilling av guddommen. Den var dessverre også unik i den forstand at uttalen av guddommens navn gikk tapt. Situasjonen er virkelig merkelig og ble neppe forutsett av de oppriktige menn som følte at de ikke torde uttale det uutsigelige navnet for ikke å vanære det. Det ser virkelig ut til at resultatet er blitt en annen slags vanære. Ikke å bruke Guds navn synes å være like vanærende som å misbruke det. Men kjensgjerningene taler sitt tydelige språk. Oldtidens hebreere uttalte og skrev naturligvis Guds navn.» — The Law and the Prophets, redigert av John H. Skilton, Nutley, New Jersey 1974, side 215.

Israelittene visste at hvis de skulle glemme Jehovas navn, ville Gud selv «finne det ut». (Salme 44: 21, 22, NW) Så da dette skjedde, ’sørget han for å vinne seg et folk av hedninger som skulle ære hans navn’. (Apostlenes gjerninger 15: 14) Vi vet ikke i dag nøyaktig hvordan Guds navn skal uttales på hebraisk, men en passende gjengivelse av tetragrammet (de fire hebraiske konsonantene navnet består av) på norsk er Jehova. I dag er det over tre millioner mennesker som er kjent som Jehovas vitner, og de er glad for å bære sin Guds navn og bli identifisert ved det.