De hadde glemt sitt rasehat

MARIE stod ved kanten av dåpsbassenget på et av Jehovas vitners stevner som ble holdt i Cicero i Illinois i USA, og ventet på at niesen hennes skulle bli døpt. Plutselig hørte hun en stemme ved siden av seg som sa: «Kjenner jeg ikke deg et eller annet sted fra?» Hun snudde seg og så et glemt, men likevel kjent ansikt — det var en kvinne som het Agerthia.

Marie lot tankene gå tilbake til tiden lenge før hun ble et av Jehovas vitner, til den gang de begge gikk på high school og hadde vært med på raseopptøyer — men på hver sin side. Agerthias gruppe med fargede jenter og Maries gjeng med hvite jenter pleide å rope stygge skjellsord etter hverandre. Det utviklet seg til et vilt håndgemeng, og mange av dem ble skadet. Marie husket at Agerthia til og med hadde vært skyld i at en av jentene kom på sykehus. Begge gruppene ble bortvist fra skolen, men så snart de var gjenopptatt, begynte utskjellingen og slåsskampene igjen.

Nå, omkring 13 år senere, traff de hverandre igjen, denne gang ved kanten av et dåpsbasseng — men nå eksisterte det ikke noe fiendskap mellom dem. De var ikke lenger splittet på grunn av rasehat, og de gav hverandre en kjærlig omfavnelse som åndelige søstre forent i den sanne tro. Nøyaktig kunnskap om Jehova Gud og Jesus Kristus hadde fått dem til å ’fornye sitt sinn’. — Romerne 12: 1, 2.

Det eksisterer ikke noe rasehat blant Jehovas tjenere. De elsker tvert imot hverandre i samsvar med Jesu ord: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» — Johannes 13: 34, 35.