Behovet for fred og sikkerhet
«Krigene i det 20. århundre er blitt stadig mer barbariske, mer ødeleggende og mer nedverdigende på alle måter. . . . De bombene som ble sloppet over Hiroshima og Nagasaki, gjorde slutt på en krig. De gjorde det også helt klart at vi aldri må få en krig igjen. Det er noe menneskene og lederne overalt må lære, og jeg tror at når de lærer det, vil de finne en vei til varig fred. Det finnes ikke noe annet valg.» — Henry L. Stimson, «The Decision to Use the Atomic Bomb», Harper’s Magazine for februar 1947.
DET var bare et år etter at De forente nasjoner var blitt opprettet, at H. L. Stimson, som var De forente staters krigsminister i tidsrommet 1940—1945, uttalte de ovenstående ordene. Har så menneskene, nesten 40 år etter at Stimson kom med denne uttalelsen, lært det han snakket om? Har De forente nasjoner gjort det mulig for deg å glede deg over livet og oppleve «varig fred»? La oss se på den høye pris menneskeheten har måttet betale for krig og krigsforberedelser bare siden den annen verdenskrig.
KOSTNADENE I FORM AV MENNESKELIV: Hvor mange menneskeliv har krigene krevd siden den annen verdenskrig, trass i de anstrengelser De forente nasjoner har gjort seg for å skape fred? «Siden den annen verdenskrigs herjinger har det vært utkjempet 105 større kriger ([beregnet etter] 1000 eller flere dødsoffer pr. år) i 66 land og områder. . . . Krigene siden 1945 har forårsaket 16 millioner dødsoffer — langt flere blant sivilbefolkningen enn blant de væpnede styrker. (Tallet, spesielt når det gjelder sivilbefolkningen er ufullstendig; når det gjelder de fleste kriger, blir det ikke ført noen offisielle opptegnelser.)» — World Military and Social Expenditures 1983 av Ruth Sivard.
Fred og sikkerhet er i virkeligheten noe som er i ferd med å bli enda fjernere — krigenes hyppighet øker. Ruth Sivard sier: «I 1950-årene var det gjennomsnittlige antall [kriger] ni i året og i 1960-årene 11 i året. Det tilsvarende tallet for 1970-årene . . . er 14.»
DE PSYKOLOGISKE KOSTNADENE: Helt siden det som hendte med Hiroshima, har menneskene levd i frykt for en kjernefysisk krig. I 1945 fantes det bare noen få kjernefysiske våpen, men i 1983 hadde antallet av slike våpen vokst til 50 000 verden over. Og det blir fortsatt produsert flere! Det sier seg selv at når både antallet av kjernefysiske våpen og det antall nasjoner som har slike våpen, øker, blir også risikoen for en kjernefysisk krig større. Hva er så de psykologiske virkningene av å leve i frykt for en kjernefysisk krig?
Boken Preparing for Nuclear War — The Psychological Effects svarer: «Den virkning det å leve i skyggen av atomvåpen har på barns og voksnes forhåpninger og oppførsel, trenger å bli undersøkt ytterligere . . . Her har vi muligens store, vedvarende kostnader for våre samfunn, kostnader som øker med rente etter hvert som generasjonene vokser opp. Hvor mye er et barns drømmer verd?»
Ja, mangelen på en trygg framtid har spesielt en uheldig virkning på barna. En undersøkelse som nylig ble foretatt blant australske skolebarn i alderen ti til 12 år, resulterte i slike kommentarer som disse: «Jeg tror at når jeg blir stor, kommer det til å bli en krig, og alle i Australia kommer til å dø.» «Verden kommer til å gå under — det vil ligge døde overalt, og USA vil bli blåst bort fra jordens overflate.» Over 70 prosent av barna «nevnte atomkrig som en sannsynlig mulighet». Samfunnsforskere frykter for at mangelen på en trygg framtid til dels kan være årsak til den «la oss leve i dag»-holdning som mange ungdommer har, og som gir seg utslag i jakten etter spenning.
DE ØKONOMISKE KOSTNADENE: Før midten av 1930-årene beløp de militære utgifter på verdensbasis seg til omkring 37 milliarder kroner i året. Men i 1982 hadde dette tallet steget til over fem billioner. Og, som du kjenner til, har det fortsatt å stige. For at vi skal se disse kostnadene i det rette perspektiv, sier World Military and Social Expenditures 1983: «Hvert minutt dør 30 barn på grunn av mangel på mat og rimelige vaksiner, og hvert minutt sluker verdens militære budsjett 1,3 millioner dollar [over ti millioner kroner] av de offentlige midler.» (Uthevet av oss) Og nå, i løpet av de to årene som har gått siden dette ble skrevet, har det militære budsjett økt til over 16,5 millioner kroner pr. minutt.
Når en betrakter den høye pris menneskene har måttet betale for krig og krigsberedskap, blir en klar over én ting: Menneskene har ikke ved egen hjelp vært i stand til å finne ’veien til varig fred’. Men spør deg selv: Finnes det en måte å oppnå verdensomfattende fred og sikkerhet på i vår levetid? Hvor kan en slik fred og sikkerhet komme fra? Bør vi se hen til De forente nasjoner? Hvordan vil det bli mulig å oppnå fred og sikkerhet hvis vi ikke kan gjøre det?