Spørsmål fra leserne
◼ Når det var tostammeriket Juda som ble ført i fangenskap i Babylon i 607 f.Kr., hvordan kan det da ha seg at folk fra alle Israels 12 stammer vendte tilbake fra Babylon 70 år senere?
Det ser ut til at det er to primære grunner til det. For det første ble tydeligvis representanter fra alle de 12 stammene igjen i Juda da Israel ble delt og ti av stammene så trakk seg tilbake. For det andre er det sannsynlig at det var noen fra alle de ti stammene som flyktet til Juda før 740 f.Kr. for å komme bort fra Israels avgudsdyrkelse.
Det forente kongeriket Israel ble delt da Jehova ble misfornøyd med Salomo «fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra [Jehova]». Gud sa til ham: «Jeg [vil] rive riket fra deg og gi det til en av dine menn. . . . det er din sønn jeg vil rive det fra. . . . En stamme vil jeg gi ham.» (1. Kongebok 11: 9—13) Salomos sønn Rehabeam, som tilhørte Juda stamme, fikk Benjamin stamme og opprettet dermed tostammeriket i sør.
Selv om Rehabeam bare hersket over to stammer, fortsatte han å herske over de «israelitter [det vil si de som tilhørte tistammeriket i nord] . . . som bodde i byene i Juda». (1. Kongebok 12: 17; se også 2. Krønikebok 10: 17.) Og da kong Jeroboam av riket i nord innførte kalvedyrkelsen og innsatte sine egne prester, gikk de av Jehovas prester og levittene som bodde i dette riket, over til Rehabeam. Vi leser: «Levittene forlot sine jorder og sine eiendommer og drog til Juda og Jerusalem, fordi Jeroboam og hans sønner drev dem bort fra tjenesten som prester for [Jehova].» «Folk fra alle Israels stammer» fulgte prestene og levittene og drog til Jerusalem. (2. Krønikebok 11: 13—17) Det står også at israelitter fra forskjellige stammer i tistammeriket gikk over til Asa i hans regjeringstid. — 2. Krønikebok 15: 9, 10.
I 740 f.Kr., da assyrerne ødela Samaria, hovedstaden i riket i nord, gjorde de som de pleide; de bortførte befolkningen i de erobrede områdene for å redusere muligheten for opprør. (1. Krønikebok 5: 6, 26) Dermed opphørte tistammeriket Israel i nord å eksistere. Men det berørte ikke de israelittene fra tistammeriket som nå bodde i Juda rike i sør. Disse israelittene var blant dem som ble ført som fanger til Babylon da Juda falt i 607 f.Kr. Og noen av deres etterkommere må ha vendt tilbake da landet ble gjenopprettet i 537. Det kan også være at det da var noen etterkommere av dem som ble bortført av assyrerne i 740, som vendte tilbake.
Det er interessant å merke seg at Esekiel nevnte Israel langt oftere enn Juda i den boken som bærer hans navn. Og det til tross for at han var en profet for Juda mens han var i fangenskap i Babylon. En av de profetiene han kom med, viste at disse to folkene skulle forenes og bli ett folk. (Esekiel 37: 19—28; se også Jeremia 3: 18; Hosea 1: 11.) Det blir derfor med god grunn ikke laget noe skille mellom disse to folkene etter fangenskapet i Babylon.
Det at de ti stammene ble bortført i 740 f.Kr., førte ikke til at de mistet sin identitet. Noen av dem som tilhørte disse stammene, var blant dem som kom hjem fra fangenskapet i 537. Og i forbindelse med innvielsen av det gjenoppbygde templet i Jerusalem sa presten Esra: «Israelittene — prestene, levittene og alle de andre som var kommet hjem fra fangenskapet — holdt da høytid og innviet Guds hus med stor glede. . . . Som syndoffer for hele Israel bar de fram tolv geitebukker, en for hver av Israels tolv stammer.» (Esra 6: 16, 17) Jesaja viste også at en rest som vendte tilbake, ikke bare bestod av folk fra Juda og Benjamin, men fra alle Israels stammer. Han skrev: «For selv om folket ditt, Israel, var tallrikt som havets sand, skal bare en rest vende om [vende tilbake, NW].» (Jesaja 10: 22) Det var altså folk fra alle Israels stammer som vendte tilbake.