De som ’jager etter fred’, blir velsignet

APOSTELEN Peter sa at de som «elsker livet og vil oppleve dager med lykke», må «søke fred og jage etter den». (1. Peter 3: 10, 11) Det er ikke alltid så lett å følge denne formaningen, men de som gjør det, blir velsignet. For å illustrere dette skal vi la et av Jehovas vitner i Canada fortelle sin opplevelse.

Jeg hadde akkurat fylt 20 år og var i ferd med å få oppfylt en drøm fra barndommen. Jeg var blitt opptatt i det ridende politi i Canada. Dermed begynte jeg på det som jeg regnet med ville bli en livslang karriere som politimann. Men etter nesten 16 års tjeneste sluttet jeg.

Før jeg forklarer hvorfor jeg forlot politikorpset, bør jeg kanskje fortelle litt om min bakgrunn. Den første tiden da jeg tjente i det ridende politi, var jeg i provinsen New Brunswick På denne tiden traff jeg en vakker ung pike som ble min kone. Vi bodde i en liten leilighet, og vaktmesteren og hans kone var Jehovas vitner. De forkynte for oss rett som det var. Men på det tidspunkt var ikke religion noe av det jeg syntes var viktig i livet. Min kone derimot tok straks imot sannheten og ble snart døpt som et vitne for Jehova. Jeg var ikke begeistret for det, for å si det mildt. Jeg gjorde alt for å få henne på andre tanker, men forgjeves. Jeg inviterte til og med hjem en prest for at han skulle snakke henne til rette. Men når jeg tenker tilbake på dette besøket, tror jeg at prestens åpenbare mangel på bibelkunnskap bare gjorde min kone enda mer overbevist om at hun hadde funnet sannheten.

I nesten seks år prøvde jeg å vise henne hvor tåpelig hennes tro var, men hun stod fast for Jehova. Med tiden ble jeg mildere stemt og kom til at hun fikk gjøre som hun ville, og så trodde jeg på det jeg syntes om. Jeg strebet naturligvis ikke etter å nå bibelske mål på den tiden; jeg ønsket å avansere innen politiet så langt det gikk an. Jeg meldte meg derfor frivillig så snart det var noe ekstra som skulle gjøres, og prøvde å bli engasjert i saker hvor jeg var sikker på at mine overordnede ville legge merke til meg. Dette skjedde på bekostning av tid som jeg burde ha brukt sammen med familien.

Jeg fortsatte å leve på denne måten helt til sommeren 1978. Min kone skulle overvære det internasjonale stevnet med temaet «Den tro som seirer» i Montreal i provinsen Quebec. Jeg gikk med på å kjøre henne til Montreal, men ville ikke være med på noen av møtene. Da min kone kom hjem fra stevnet den første dagen, sa hun at programmet dagen etter skulle dreie seg om familielivet, og hun fikk overbevist meg om at jeg burde overvære det. Jeg vil alltid takke Jehova for at jeg gjorde det. Jeg ble slått av forundring over hvor ordentlig denne store menneskemengden oppførte seg. Det var ingen som røkte, og ingen som brukte et vulgært språk, og det virket som om de hadde det så hyggelig og fredelig sammen. Jeg hadde omtrent ingen bibelkunnskap, men jeg syntes at de foredragene som ble holdt, var svært opplysende og praktiske. Disse menneskene prøvde virkelig å sette seg inn i og anvende Guds lover, som Bibelen inneholder. Som politimann hadde jeg gjort den erfaring at mange som riktignok kjente loven, prøvde å finne smutthuller i den for å gjøre tingene på sin egen måte. Det jeg var vitne til nå, gjorde inntrykk på meg. Kort tid etter at vi hadde kommet hjem fra stevnet, begynte jeg å studere Bibelen, og jeg ble døpt i oktober 1979.

Etter hvert som jeg gjorde fremskritt i åndelig henseende, klarte jeg å legge av mange verdslige vaner, og til slutt fikk jeg det privilegium å tjene Jehova som menighetstjener. Andre i politiet la snart merke til at jeg hadde ikledd meg en ny, kristen personlighet, og gjorde narr av min nye tro. (Efeserne 4: 22—24, NW) Men jeg benyttet snart anledningen til å avlegge et vitnesbyrd når de kom med sine bemerkninger. Ja, etter hvert som det ble kjent at jeg var et av Jehovas vitner, var det mange som henvendte seg til meg og stilte spørsmål. Jeg er også svært takknemlig for at mine overordnede respekterte min tro og gav meg oppdrag som ikke krevde at jeg skulle gå på akkord med mitt forhold til Jehova.

Ja, alt syntes å være i den skjønneste orden. En kveld da jeg kom hjem fra arbeidet, satt min kone og leste The Watchtower for 15. juli 1983 (Vakttårnet for 1. desember 1983). Hun var spesielt oppslukt av studieartikkelen på sidene 21—26, som hadde tittelen ’Søk fred og jag etter den’. Artikkelen tok opp spørsmålet om hva en kristen skal gjøre «hvis han har et arbeid som innebærer at han må bære våpen som kan brukes mot andre mennesker», ettersom det «alltid er fare for at en kan pådra seg blodskyld ved å ta liv med våpenet». (Jesaja 2: 4; Romerne 12: 17, 18) Artikkelen sa videre: «Etter hvert som verden blir mer og mer voldspreget, kan vi ikke lenger betrakte en bror som et godt eksempel hvis han fortsetter i et arbeid som krever at han er bevæpnet. Han vil få seks måneder på seg til å gjøre en forandring. Hvis han ikke gjør noen forandring, vil han ikke lenger kunne ha spesielle tjenesteprivilegier og spesielt ansvar i menigheten. — 1. Timoteus 3: 2; Titus 1: 5, 6.»

Det var opplagt at jeg måtte treffe en viktig avgjørelse. Hele familien drøftet saken sammen og la den fram for Jehova i bønn. Neste arbeidsdag henvendte jeg meg til sjefen og forklarte situasjonen. Etter en lang samtale kom vi til at det var lite sannsynlig at jeg ville bli fritatt for å bære våpen. Jeg gav derfor beskjed om at jeg kom til å slutte innen seks måneder.

Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg skulle begynne å se meg om etter arbeid, for jeg hadde hatt fast arbeid siden jeg gikk ut av skolen. Den økonomiske situasjon hadde dessuten skapt problemer på arbeidsmarkedet. Jeg bestemte meg for å oppsøke noen forretningsforbindelser som jeg hadde hatt i årenes løp. På under en uke ble jeg gjort oppmerksom på en organisasjon som var på utkikk etter en som kunne fylle en nyopprettet stilling som etterforsker. Jeg kontaktet ham som hadde med ansettelser å gjøre, og fikk vite at jeg var godt kvalifisert for stillingen. Den ville bestå i å etterforske bedragerier, og det var ikke påkrevd å bære våpen. Jeg var ikke sen om å sende inn en søknad!

Da jeg ble innkalt til konferanse, bestemte jeg meg for å være helt oppriktig med hensyn til hvorfor jeg hadde sluttet i det ridende politi. Til min store overraskelse viste det seg at han som snakket med meg (og som ville bli min sjef), fortalte at han hadde sagt opp sin forrige stilling av samvittighetsgrunner, og at han kunne forstå min situasjon. Han sa også at den som fikk denne jobben, måtte være absolutt hederlig. Han takket meg for at jeg hadde vært så åpen, og sa at han ville anbefale meg til stillingen. Før det var gått to uker, var jeg ansatt.

Det er ingen tvil i mitt sinn om at Jehovas ånd hjalp meg og min familie gjennom denne tiden. Det finnes kanskje andre brødre som er i en lignende situasjon. Det er min bønn at min opplevelse vil kunne oppmuntre dem til å stole på Jehova og la ham sørge for en utvei på sin måte. — Matteus 6: 33.

Som denne opplevelsen viser, kan det bli nødvendig at vi gjør oss visse anstrengelser og foretar visse forandringer for å jage etter fred og sette Guds rike på førsteplassen. Men de som følger Bibelens veiledning, vil bli rikt velsignet. De har samme innstilling som salmisten David, som sa: «[Jehova], lær meg dine veier, og før meg på den rette sti.» — Salme 27: 11.