Hennes tro var urokkelig

I to år hadde 14 år gamle Renata fra Brasil hatt kreft i det venstre kneet. Amputasjon av benet og koboltbehandlingen hadde bare utsatt hennes død. Renatas kristne samvittighet tillot henne ikke å ta imot blodoverføring, til tross for at legen insisterte på at hun skulle gjøre det. Før hun ble innlagt på sykehuset for siste gang, kom en lege og en sykepleier hjem til henne for å besøke henne.

«Jeg går med på å komme tilbake til sykehuset hvis dr. . . . lover meg at han ikke vil nevne blodoverføring igjen. Jeg er trett av å måtte møte denne innvendingen,» erklærte Renata.

Legen gikk med på dette og la til at Renata hadde en urokkelig tro, enda hun kanskje bare hadde kort tid igjen å leve.

I løpet av de siste åtte månedene hadde Renata slike intense smerter at hun ikke klarte å ligge. Da tiden var inne til at Jehovas vitner skulle ha stevne, gråt hun og sa: «Hvis jeg bare kunne snakke med dem alle, ville jeg si: ’Bruk bena dine så mye du kan. I morgen er du kanskje ikke i stand til å gå og arbeide for Jehova. Gå ikke glipp av stevnene!’»

Renata bad til stadighet. En dag kom moren til å høre hennes bønn: «Jehova, jeg vet at jeg aldri vil bli frisk igjen. Legene kan ikke helbrede meg, men du kan. Men jeg vet at tiden ennå ikke er inne til det; det vil først skje i den nye ordning. Men vær så snill å la meg få slippe å svulme opp mer; ellers vil ikke mor klare å bære meg inn på badet.»

Når andre, deriblant moren hennes, gråt da de var sammen med henne, oppmuntret hun dem til å være sterke i troen. Hennes mor skriver: «Jeg husker at en sykesøster sa til Renata en dag etter at amputeringen hadde funnet sted: ’Hvordan kunne du være så munter da du lå på operasjonsbordet? Det er flott at du skal få et kunstig ben, ikke sant?’ Renata svarte: ’Nei, jeg ser fram til å få et av kjøtt og blod, som Jehova Gud vil gi meg i den nye ordning.’»

[Uthevet tekst på side 22]

Renata, som lå på sykehuset, sa. «Gå ikke glipp av stevnene!»