Utenforståendes reaksjon på oppførelsen av Rikets sal i Dunwoody
BYEN Atlanta kunne ikke ha samarbeidet på en bedre måte. Gardner, sjefen for bygningskontrollen, hørte om vår timeplan, men kontrollørene hans arbeider ikke på lørdager og søndager. Han tillot derfor vitner som hadde håndverksbrev innen de forskjellige grener av byggebransjen, å være ansvarlig for kontrollen. I tillegg til dette besøkte en arkitekt byggeplassen med jevne mellomrom, men han kunne bare slå fast at bygningen tilfredsstilte bygningsforskriftene og vel så det.
Tre fjernsynsstasjoner hadde filmteam på byggeplassen. En av nyhetsreporterne ble så imponert at han ble igjen lenge etter at filmfolkene hadde reist, og han avsluttet sitt program den 23. med å si: «Brødrene og søstrene vil være tilbake i morgen, og det vil vi også.»
Om morgenen den 24. var et av Jehovas vitner opptatt med å gå fra dør til dør på et sted som lå mer enn 160 kilometer fra Dunwoody. Ved seks forskjellige dører ble det sagt til ham: «Dere er jo de folkene som er på fjernsynet, og som bygger en Rikets sal på bare to dager i Atlanta.»
En forretningsmann i Atlanta hadde gjester den helgen. Tidlig lørdag morgen kjørte de forbi byggeplassen og så veggene ble oppført. De ble forbauset over den travle virksomheten, og hele den dagen og dagen etter kom de tilbake annenhver time for å se hvilke fremskritt som ble gjort. Siden har denne forretningsmannen snakket om dette i Filippinene, Mexico og i mange av veststatene i USA.
Den 23. fikk en kvinnelig politikonstabel i oppgave å dirigere trafikken i nærheten av Rikets sal. Hennes overordnede fortalte at en kirke ble bygget i nærheten, men hun hevdet at det umulig kunne være tilfelle. Hun påstod at hennes overordnede tok feil, men hun reiste likevel. Da hun kom fram, stoppet hun midt på veien, hindret dermed trafikken og utbrøt: «Jeg tror det ikke! Den var ikke her i går!»
Et av Jehovas vitner arbeider som servitør på et hotell i Atlanta. Hovmesteren spiste middag sammen med sine foreldre, som var på besøk, og han bad vitnet fortelle dem om kirken som ble bygd på to dager. Faren hans sa meget bestemt: «Det lar seg ikke gjøre! Jeg har vært i bygningsbransjen i mange år, og jeg vet at det ikke lar seg gjøre!» Så spurte han: «Hvilket trossamfunn tilhører du?» Da han fikk vite at det var Jehovas vitner, sa han: «De kan gjøre det!» En gang hadde vitnene leid en forsamlingssal som han var vaktmester for, og han hadde sett hvordan de arbeidet sammen. «Ingen andre trossamfunn kan klare det,» sa han, «men Jehovas vitner kan klare det.»
Kolonner av biler passerte byggeplassen i løpet av de to dagene for å se hva som skjedde. Mange stoppet for å avlegge et besøk. Til sine tider var det 800 nysgjerrige naboer og forbipasserende på byggeplassen. Noen av dem spiste sammen med arbeiderne. Bespisningsavdelingen serverte 3500 gratis måltider i løpet av de to dagene.
Noen få dager etter at salen var ferdig, fikk et vitne besøk av en selger. Han hadde hørt om salen i nyhetene på TV og var meget imponert. Det minnet ham om «maurene på en maurtue». Familien hans var religiøs, men han var skuffet over religionen. Deretter sa han: «Dersom noen religiøs gruppe kunne samarbeide så godt og bygge et hus på en helg, må de ha noe å tilby som andre trossamfunn ikke har.» Senere overvar han og en venn et av møtene i Rikets sal.
En far var meget opprørt da hans datter ble et av Jehovas vitner, og han ville ikke høre på forklaringene hennes. Men nå er han ivrig etter å snakke om byggingen av Rikets sal i Dunwoody, og han har sagt til sin datter: «Jeg er stolt over at du var med på det.