Babylons rulleblad — i fortiden og i vår tid
Da Noahs sønnesønns sønn Nimrod begynte å få «stort herrevelde på jorden» og også «viste seg å være en mektig jeger i opposisjon til Jehova», «rådde han over Babel» eller Babylon. Det var i Babel at menneskene i strid med Jehovas vilje bestemte seg for å skape seg et navn ved å bygge en by med et religiøst tårn. Dette var et frafall fra tilbedelsen av Noahs Gud, et opprør mot Jehovas overherredømme. Men deres byggeprogram slo fullstendig feil. Jehova steg ned og forvirret deres språk. Ettersom de nå ikke lenger kunne kommunisere med hverandre, delte de seg opp i forskjellige språkgrupper og ble spredt fra Babel og «ut over hele jorden». (1. Mos. 10: 8—10, vers 9 fra NW; 11: 1—9) De tok sin falske religion med seg. Det oppstod på den måten et verdensrike av falsk religion, det mystiske «Babylon den store».
Det er lett å se at verdens religioner har en felles opprinnelse. Det finnes en mengde likheter. Det gamle Babylon tilbad for eksempel Semiramis og hennes barn Nimrod, en tilbedelse som på mange måter ligner kristenhetens tilbedelse av madonna og barnet. I sin bok Ancient Pagan and Modern Christian Symbolism sier Thomas Inman om bilder av mor og barn: «Slike grupper er like vanlige i India som i Italia, i hedenske templer som i kristenhetens kirker. Begrepet mor og barn er avbildet i alle land fra oldtiden hvor det finnes levninger av denne kunst igjen.»
Den romersk-katolske kardinalen John Henry Newman skriver om mange slike skikker og læresetninger i sitt verk Essay on the Development of Christian doctrine og sier at de «alle er av hedensk opprinnelse», og at de er blitt «helliget ved å bli opptatt i kirken». Men det siste er ikke tilfelle! Vår tids katolisisme, protestantisme og jødedom har ikke kunnet hellige falske religiøse skikker og læresetninger ved å godta slike babylonske oppfatninger og seremonier. Ved å gjøre dette har de tvert imot identifisert seg selv som datterorganisasjoner av «Babylon den store». — Åp. 17: 5.
Disse «datter»-religioner har inntatt en fremtredende plass på begge sider under korstog og andre religionskriger i historien. De to verdenskriger som er blitt utkjempet i vår tid, begynte mellom såkalte kristne nasjoner, samtidig som sjintoister og buddhister også ble sterkt involvert. På begge sider bidrog presteskapet til å få krigsfeberen til å stige. I stedet for å representere ’kjærlighetens Gud’ har den falske religions verdensrike alltid hisset til hat. Den dag i dag kjemper katolikker og protestanter mot hverandre i Nord-Irland. Det er også religion som ligger til grunn for en stor del av de voldshandlinger som blir begått i Midtøsten.
Babylon den store kan imidlertid i første rekke klandres for det som er beskrevet i Åpenbaringen 17: 6. Vi leser der: «Jeg så at kvinnen var beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner.» Disse ordene har i høy grad fått en tragisk oppfyllelse, for eksempel under forfølgelsen av de kristne i det første århundre, under inkvisisjonen i middelalderen og i forbindelse med katolikken Hitlers voldsomme undertrykkelse av Jehovas vitner i vår tid. Vil ’kjærlighetens Gud’ hevne denne blodskylden? Ja, det vil han!