«De er virkelig bibelforskere»

I SIN bok Tilgi — men glem ikke skriver Sylvia Salvesen, en norsk kvinne som satt 22 måneder i Ravensbrück konsentrasjonsleir, om sitt møte med bibelforskerne (Jehovas vitner) der: «Bibelforskerne kaller Gud Jehova, og de kan sin bibel fra perm til perm. De er virkelig bibelforskere . . . Ved bibelforskernes hjelp fikk jeg organisert to bibler. Käte skaffet meg den ene på fransk, Margarethe den annen på tysk. Hele den første tid, da jeg lot som om jeg strikket, men ikke gjorde det, studerte jeg Det Gamle Testamente med Margarethe om formiddagen . . . Jeg har truffet mange kristne, men ingen med et sånt kjennskap til profetiene og Det Gamle Testamente. De to bibler fulgte meg trofast gjennom de ca. 22 måneder jeg ble i leiren. De hjalp meg mer enn noe annet til å holde ut. . . . Hadde noen sagt meg at jeg måtte til en tysk konsentrasjonsleir for riktig å studere Bibelen, er jeg redd jeg ville ledd rått, og hadde noen sagt meg på Grini at to gamle, tyske kvinner i Ravensbrück skulle komme til å bety mer for meg enn de fleste av de praktfulle venner livet hadde gitt meg før, ville jeg sikkert smilt medlidende. . . . Takket være disse to, hvis vennskap jeg bevarte i de lange, lange måneder vi måtte igjennom, ble hele Bibelen min bok, ikke bare Det Nye Testamente. . . . Disse to, Käte og Margarethe, og mange flere hjalp meg ikke bare ved sin tro, men også i alle praktiske ting. De skaffet oss de første rene filler til sårene våre . . . De ga oss ofte litt eddik til potetene våre og litt røtter så vi fikk litt potetsalat til avveksling, de lærte oss å knuse poteter og røre dem ut med den fæle, stinkende osten vi fikk, så det kunne brukes på brødet. De hjalp hvis noen ble syke, hadde råd for alt og fant tid til alt. Kort sagt vi var blant mennesker som ville oss vel og som viste det i handling.»