Tal Guds ord med frimodighet

Den største begivenhet i menneskehetens historie hadde funnet sted. Messias, Jesus fra Nasaret, var blitt dømt på grunnlag av falske anklager og henrettet. Jehova Gud hadde imidlertid oppreist ham, slik at han kunne handle på vegne av hele menneskeheten som deres gjenløser. Ja, nå kunne menneskene få tilgivelse for sine synder og ha utsikt til å oppnå evig liv. Hvor viktig var det ikke at folk fikk høre om dette, slik at de fikk anledning til å angre og benytte seg av det Gud i sin store kjærlighet hadde gjort!

Slik var situasjonen da ordene i Apostlenes gjerninger 4: 29 ble uttalt i bønn: «Og nå, Herre, . . . la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet.» Tidligere var apostlene Peter og Johannes blitt arrestert og forhørt. Høyesterett i deres land hadde befalt dem å slutte å tale om dette. Peter og Johannes var ydmyke menn som en gang hadde vært alminnelige fiskere. Likevel talte de med stor frimodighet da de stod overfor det mektige, opphøyde råd av jødiske ledere. De sa til dem at de ganske enkelt ikke kunne unnlate å forkynne om det de hadde sett og hørt, om det som de visste var sannheten. I lydighet mot Gud måtte de fortelle andre det gode budskap om hans oppstandne Sønn, livets Hovedformidler. — Apg. 4: 1—3, 8—21; 5: 31, NW.

Etter at apostlene var blitt truet og deretter løslatt, gikk de til sine brødre. De var klar over at den kristne menighet var i alvorlig fare. Hvis de nå fortsatte som før, kunne de bli forfulgt, fengslet, ja, til og med drept. Men sannheten måtte kunngjøres. Folk måtte få vite hvordan Gud hadde åpnet veien til livet. Fordi disiplene var få og svake i seg selv, og fordi mange mektige fiender gjorde motstand mot dem, la de hele saken fram for Gud i bønn. De bad om at han, den Gud som hadde forutsagt alt dette, nå også måtte gå til handling for å hjelpe dem. De bad ikke om å få slippe å gjøre det gode budskap kjent. De bad heller ikke om at han skulle fjerne farene, eller om at de måtte slippe uskadd fra prøvelsene. Nei, de bad om at de måtte kunne forkynne hans ord med den frimodighet som dette budskapet krevde, med en tillit som sømmet seg for talsmenn for den høyeste Gud, himmelens og jordens Skaper. Det er ingen tvil om at Jehova Gud besvarte deres bønn. — Apg. 4: 23—31.

Han vil også besvare våre bønner i dag, og beretningen om hvordan tillit til Gud og til den hellige ånds kraft ble belønnet den gang, bør gi oss mot. Måtte vi alle si i likhet med Paulus: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror.» — Rom. 1: 16.