’Store ting har Jehova gjort’
HVOR oppmuntrende er det ikke å få «gode nyheter fra fremmed land»! (Ordsp. 25: 25) Det var virkelig en stor glede å motta et brev fra Bangui i Den sentral afrikanske republikk datert 1. oktober 1979 — et brev som var utstyrt med det offisielle brevhodet til Jehovas vitner, som der i landet er innregistrert som «Association Les Témoins de Jéhovah» (det franske navnet). Brevet ble innledet med disse ordene.
«Er dere overrasket over å se dette brevhodet? Vi her er like overrasket som dere. Helt siden tirsdag kveld 27. september kl. 18 har faktisk alle Jehovas vitner her i Den sentralafrikanske republikk vært fylt av den samme ubeskrivelige glede som salmisten gir uttrykk for i Salme 126. Da ble det nemlig lest opp en offentlig kunngjøring over den statseide radiostasjonen her i Bangui om at forbudet av 19. august 1976 mot Jehovas vitners arbeid var opphevet, og at vi igjen har tillatelse til fritt å forkynne overalt i Den sentralafrikanske republikk.»
Sammen med dette gledebringende brevet fikk Selskapet oversendt en kopi av myndighetenes dekret om opphevelsen av forbudet. Det var undertegnet av republikkens president, David Dacko. Dacko overtok etter keiser Bokassa som regjeringssjef 20. september og handlet virkelig raskt når det gjaldt å gjeninnføre religionsfriheten og talefriheten for de undertrykte Jehovas vitner.
Hvordan har så vitnene reagert på denne rosverdige handlingen fra myndighetenes side? Rapporten fra Bangui fortsetter:
«Vennene her har vært svært snare til å gjenoppta sin nidkjære virksomhet. Allerede i den week-enden som nettopp har gått, var det et stort antall som gikk fra dør til dør igjen. De menighetene som hadde adgang til sin Rikets sal, kom allerede sammen igjen i salen om søndagen for å overvære det offentlige foredraget og Vakttårn-studiet. Bare i tre menigheter her i byen, som nå har til sammen 150 [vitner], var det alt i alt 612 til stede i går. Til og med mange som ikke er Jehovas vitner, har gitt uttrykk for at de er glad for at forbudet er opphevet. [Noen] spør . . . hvorfor alle de andre religionssamfunnene hadde så nær kontakt med [den tidligere regjeringen], mens bare Jehovas vitner var helt nøytrale.»
Jehovas vitners nøytralitet under politiske revolusjoner og konflikter, som forskjellige deler av Afrika er så hjemsøkt av i vår tid, har avtvunget respekt hos mange, også hos enkelte herskere. I motsetning til kristenhetens religionssamfunn, som prøver å innynde seg hos dem som har makten, enten de er tyranniske eller liberale, har Jehovas vitner konsekvent fulgt den eneste handlemåte som sømmer seg for sanne kristne — de er «ikke av verden». På grunn av dette blir de forfulgt i mange land. Men det er noe de er villige til å avfinne seg med. Det var også deres Mester, Jesus Kristus, som utholdt alt «for å få den glede han hadde i vente». — Joh. 15: 18—21; Hebr. 12: 2.
Det var en mann i Rådet i Jerusalem, Gamaliel, som sa følgende kloke ord med tanke på de kristne i det første århundre: «La disse mennene være, la dem gå.» (Apg. 5: 38) David Dacko har i egenskap av Den sentralafrikanske republikks president fulgt en slik prisverdig handlemåte overfor Jehovas kristne vitner. Fredselskende mennesker over hele verden vil rose ham for det. Og det er vårt håp at herskerne i andre afrikanske land hvor Jehovas vitners arbeid fremdeles er forbudt, vil følge dette gode eksemplet og gi disse harmløse kristne menneskene frihet til å tilbe Jehova Gud i samsvar med Guds Ords, Bibelens, påbud.
Ja, Jehovas vitner i Den sentralafrikanske republikk gleder seg over å kunne gjøre ordene i Salme 126: 2, 3 til sine: «Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubelrop. Da sa de blant folkene: ’Store ting har [Jehova] gjort mot disse.’ Ja, store ting har [Jehova] gjort mot oss, og vi ble glade.»