Jonatan — ’én blant tusen’

Den vise kong Salomo sa: «Én fant jeg blant tusen.» (Fork. 7: 28) Dette skriftstedet forteller oss at en skal lete lenge for å finne et menneske som virkelig er et godt eksempel. Det er få som utmerker seg ved egenskapen moralsk fortreffelighet. En som gjorde det, var Jonatan, kong Sauls sønn. Han var modig, lojal og uselvisk. Hvis noen kunne ha hatt rett til å være sjalu eller misunnelig, var det Jonatan. Men han la stor kjærlighet og lojalitet for dagen overfor nettopp ham som mindre edle menn ville ha betraktet som en alvorlig trusel mot deres egen posisjon.

Tidlig i sin Fars regjeringstid utmerket Jonatan seg som en modig kriger. Med 1000 dårlig utstyrte menn overvant han filisternes væpnede tropper i Gibea. (1. Sam. 13: 1—3; enkelte oversettelser har her «Geba» i stedet for «Gibea».) Jonatan må ha vært minst 20 år gammel på det tidspunkt, for det var minimumsalderen for soldater i Israel. — 4. Mos. 1: 3, EN

Senere felte Jonatan og våpensveinen hans med Guds hjelp omkring 20 filistere, som var deres fiender. Denne gjerningen bante veien for israelittenes seier over sine fiender. Under dette felttoget viste Jonatan ringeakt for sin fars lite overveide ed uten å vite om det. Hvis Saul skulle være konsekvent og følge sin ed, ville det bety at sønnen hans måtte bli henrettet. Jonatan vek ikke tilbake i frykt, men han sa til sin far: «Her står jeg. Jeg er rede til å dø.» Folket innså imidlertid at Jehova hadde vært med Jonatan, og de berget ham. — 1. Sam. 14: 1—45.

Det var nesten 20 år senere at David drepte filisterkjempen Goliat. Denne modige handlingen, som David utførte i fullstendig tro på Jehovas makt til å frelse, rørte ved Jonatans hjerte. Bibelen sier: «Jonatan . . . kjente . . . seg straks knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv.» (1. Sam. 18: 1) Som et tegn på vennskap gav Jonatan David krigsklærne sine, sverdet sitt, buen sin og beltet sitt. — 1. Sam. 18: 4.

Senere viste David mot ved å lede de israelittiske styrkene i slag mot filisterne, og da israelittene vendte hjem som seierherrer, gikk kvinnene dem i møte med sang og dans. De sang: «Saul slo tusener, men David har slått titusener.» (1. Sam. 18: 5—7) Dette gjorde at Saul ble enda mer sjalu, og han begynte å bli svært mistroisk overfor David. Han forsøkte å drepe David med et spyd, men han mislyktes. Senere gikk Saul med på å gi David sin datter Mikal til kone, forutsatt at David kunne bevise at han hadde drept 100 av filisterne. Saul trodde fullt og fast at David derved ville falle for fienden. Men David vendte tilbake med forhudene av 200 filistere — beviset for at han hadde drept så mange. Dette tjente bare til at Saul begynte å frykte og hate David enda mer. — 1. Sam. 18: 8—29.

Men Jonatan lot ikke farens sjalusi og hat få ødelegge vennskapet med David. Da Saul åpent gav uttrykk for at han ønsket å få David drept, grep Jonatan inn og fikk sin far til å love at han ikke skulle drepe ham. Senere ble imidlertid David tvunget til å flykte for sitt liv, siden Saul på nytt kastet et spyd etter ham. Kongen sendte også noen menn til Davids hus for å vokte på ham om natten, i den hensikt å drepe ham om morgenen. Den natten kom David seg bort gjennom et vindu i sitt hjem. — 1. Sam. 19: 1—12.

Deretter samarbeidet Jonatan med David for å forsøke å finne ut hva hans far mente om David. Saul ble rasende og fór opp mot sønnen sin og sa: «Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Var det ikke det jeg visste at du har utvalgt deg denne Isai-sønnen til skam for deg selv og til skam for din mor som fødte deg. Så lenge Isai-sønnen lever på jorden, står verken du eller ditt kongedømme trygt. Send bud og hent ham hit til meg, for han skal dø!» Da Jonatan protesterte, reagerte den rasende faren ved å ’slynge spydet mot ham’ (EN).— 1. Sam. 20: 1—33.

På et senere tidspunkt møtte Jonatan David på et sted som de hadde avtalt på forhånd. Begge bekreftet på nytt at de ville være venner og vise hverandre lojalitet. (1. Sam. 20: 35—43) At et slikt vennskap oppstod og fortsatte å vare, er virkelig bemerkelsesverdig. Jonatan var tronarvingen, og han visste at David med tiden ville bli konge. Dessuten var han omkring 30 år eldre enn David. Likevel kunne Jonatan glede seg over Davids framgang og gråte sammen med ham i hans sorg. Jonatans vennskap hjalp uten tvil David til å bevare den rette respekt for kongen, slik at han ikke benyttet seg av de anledninger han hadde til å skade ham. Mens Saul forfulgte David på en hensynsløs måte, benyttet Jonatan muligheten til å styrke sin venn. Vi leser om en slik anledning: «Mens David var i Horesja i Sif-ødemarken, drog Jonatan, Sauls sønn, av sted og kom til ham der. Han satte mot i ham i Guds navn. ’Vær ikke redd!’ sa han. ’Saul, min far, får ikke tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. Det vet også min far Saul.’» — 1. Sam. 23: 15—17.

Hvor edelt var det ikke av Jonatan å være tilfreds med plassen nest etter David i riket! Jonatan ofret seg uselvisk for David fordi han godtok ham som den Jehova hadde valgt ut til å bli konge, og han elsket ham for hans gode egenskaper.

Jonatan ble imidlertid ikke nummer to i riket, men døde samtidig med sin far i et slag. (1. Sam. 31: 2) Sauls og Jonatans død fikk David til å komponere en klagesang som ble kalt «Buen». Helt fra begynnelsen av ble denne klagesangen en del av den samlingen med dikt, sanger og annet som utgjorde «Den rettskafnes bok». (New World Translation omtaler denne boken som Jashars bok.) Deretter ble «Buen» tatt med i den inspirerte beretningen i 2. Samuelsbok. Juda-folket skulle lære denne sangen. — 2. Sam. 1: 17—27.

Når vi tar i betraktning det enestående vennskapsbåndet som knyttet David og Jonatan sammen, kan vi lett forstå hvorfor David uttrykte seg slik som han gjorde i «Buen». Slik lød hans klage: «Bittert sørger jeg over deg, Jonatan, min bror! Jeg hadde deg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer verd for meg enn kvinners kjærlighet.» (2. Sam. 1: 26) Jonatan var virkelig ’en blant tusen’.