Spørsmål fra leserne

● Vil det noen gang være riktig å be for noen som er blitt utstøtt av den kristne menighet?

Det er tidligere blitt framholdt at slike bønner ikke ville være passende. Og det finnes gode bibelske grunner for at det her utvises forsiktighet. Bibelsk veiledning som angår denne sak, taler imidlertid til støtte for at vi vurderer det spesielle tilfelle i stedet for å innta en kategorisk holdning til spørsmålet.

Særlig hjelper 1. Johannes 5: 16, 17 oss til å få Guds syn på saken. Det sies der: «Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham, og Gud skal gi ham liv — så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den. All urett er synd; men ikke all synd fører til død.»

Apostelen Johannes nevner først «synd som ikke fører til død». Ettersom vi alle er ufullkomne og urettferdige, synder vi alle. (Sal. 51: 7; Rom. 3: 23; 1. Joh. 3: 4) En som synder, må angre og be om at Gud må vise ham sin store barmhjertighet. (1. Joh. 1: 8—10) Som Johannes viser, kan også andre be for ham.

Johannes omtaler deretter «synd som fører til død». Hva er det? Det er synd en ikke får tilgivelse for. Det er «synd til døden» (EN), for den fører til «den annen død» eller til evig død. (Åp. 21: 8) Jesus hadde tidligere påpekt at en kan gå så langt at en synder mot den hellige ånd, en synd som det ikke er noen tilgivelse for. (Matt. 12: 31; Luk. 12: 10) I tråd med dette viser apostelen Paulus at anger og tilgivelse ikke vil være mulig for dem som kjenner Guds sannhet og med overlegg praktiserer synd. — Hebr. 6: 4—6; 10: 26, 27, NW.

Johannes sier at vi ikke skal be for en som begår en slik synd, «synd som fører til død». Dette minner oss om Guds ord til israelittene, som var falt så dypt i ondskap at han ville la babylonierne føre dem i landflyktighet. Gud sa til Jeremia: «Du skal ikke gå i forbønn for dette folket og ikke bære fram klage eller bønn for det.» — Jer. 7: 16—20; 14: 11, 12.

Gud, ikke mennesker her på jorden, avgjør om noen har syndet mot den hellige ånd. Av Johannes’ inspirerte ord kan vi imidlertid trekke den slutning at vi ikke skal be for en som åpenbart praktiserer synd med overlegg. Johannes skrev dessuten i 2. Johannes 9—11 om slike som gjør seg til talsmenn for ukristne oppfatninger. Bønner for slike vil være frastøtende i Guds øyne.

Kan vi dermed trekke den slutning at en som er blitt utstøtt på grunn av at han ikke angrer sin synd, har gjort seg skyldig i «synd som fører til døden», og som vi ikke skulle be for? Ikke nødvendigvis. Glem ikke at en mann i menigheten i Korint i det første århundre begynte å leve et umoralsk liv. En tid angret han ikke og ble derfor utstøtt. (1. Kor. 5: 1, 9—13) Det ser imidlertid ut til at han etter en tid angret og ble gjenopptatt. (2. Kor. 2: 5—10) Det skulle tyde på at han, selv om han ble utstøtt, ikke hadde begått en synd som fører til døden, og som de kristne ikke skulle be for. Det samme kan være tilfelle i dag.

Når en person blir utstøtt, behøver det ikke der og da være klart om han har begått en «synd som fører til død» eller ikke. Etter hvert som tiden går, kan tegn på anger og omvendelse begynne å vise seg. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 2: 36—38; 3: 19.) En som står vedkommende nær, for eksempel en ektemann, kan kanskje være den første som legger merke til det. Han vil kunne observere det i sin utstøtte hustrus holdning og oppførsel. På grunnlag av det kan han trekke den slutning at hun ikke har begått «synd til døden», og kan føle seg tilskyndt til å be for henne. Han ber kanskje om at Jehova, som kan lese våre hjerter, må tilgi henne hvis han finner grunnlag for å gjøre det. Han kan kanskje også i bønn til Gud gi uttrykk for sitt håp om at hun gjennom Bibelen må få styrke til å overvinne sin svakhet.

Selv om noen personlig føler at han kan nærme seg Gud i bønn for en som er utstøtt, vil det ikke være passende å gjøre det offentlig eller i bønner som framsies i menigheten. Vær oppmerksom på at andre som hører slike bønner, ennå ikke kjenner til eventuelle tegn på anger. Dessuten er de kanskje ennå ikke overbevist om at vedkommende ikke har begått en «synd som fører til død».

I de tilfelle hvor en kristen mener at det vil være riktig å be for en utstøtt person, bør han derfor bare gjøre det i sine private bønner. Og vi kan alle legge vinn på å la våre tanker hva dette spørsmål angår, bli ledet av den inspirerte veiledning vi finner i Jehovas Ord.