Det gamle Israels ugjerninger
Så sier [Jehova]: For tre ugjerninger Israel har gjort, ja, for fire tar jeg ikke min dom tilbake. For de selger rettferdige for penger og fattigfolk for et par sko. De tråkker småkårsfolks hoder i støvet [higer etter å se støv på de ringes hode, EN] og trenger de hjelpeløse bort fra veien. En mann og hans far går til samme jente og vanhelliger således mitt hellige navn. De strekker seg på pantsatte klær ved siden av hvert alter, og vin som de har tatt i bøter, drikker de i sin Guds hus [i huset til sine guder, NW].» — Am. 2: 6—8.
Bibelen bruker ofte tallet «tre» for å markere styrken av noe eller for å fremheve noe. Uttrykket ’tre ugjerninger, ja, for fire’ sikter derfor til all den utroskap tistammeriket Israel hadde gjort seg skyldig i mot Jehova i løpet av sin historie.
De ville selge rettferdige mennesker for penger. Loven sa at hvis en tyv ikke kunne betale tilbake det han hadde stjålet, skulle han selges til vederlag for tyvegodset. (2. Mos. 22: 3) Den innflytelsesrike herskerklassen kan ha gått mye lenger enn det som var pålagt dem, ved å selge de ringe for å tjene på dem, uten at disse hadde tatt noe som de måtte erstatte. Det at de ’solgte rettferdige for penger’, kan innebære at dommeren dømte rettferdige mennesker etter at han var blitt bestukket eller hadde fått løfter om bestikkelser.
Når en fattig mann ikke klarte å betale et par sko, ville hans kreditor kanskje hjerteløst selge ham som slave. Det kunne også hende at en innflytelsesrik mann solgte en fattig mann for å få seg et par sko eller noe annet som ikke var så mye verdt. Ufølsomme menn ’higet etter’ eller ønsket å se de fattige komme i en slik fortvilt tilstand at de ville kaste støv på sitt hode. (Jevnfør Job 2: 12.) De «hjelpeløse» kunne simpelthen ikke håpe på å bli vist rettferdighet.
Avgudsdyrkende israelitter i en familie ville, som en del av tilbedelsen, oppsøke en og samme tempelskjøge og derved vanhellige Jehovas hellige navn. Dessuten viste de en skamløs ringeakt for den Høyeste ved å bryte andre av hans lover. En kappe som var blitt tatt i pant, skulle for eksempel bli levert tilbake før natten. (2. Mos. 22: 26) Men disse onde mennene beholdt kappene som de hadde tatt i pant, og brukte dem som underlag der de lå og strekte seg under offerfesten i templet. Dessuten brukte de de bøtene som de urettmessig hadde presset ut av de fattige, til å kjøpe vin for, og de drakk vinen i templet som en del av den seremonien de deltok i, til ære for sine guder. På denne måten brukte de det de hadde tjent på sin undertrykkelse, i falsk tilbedelse. Hvilken skam brakte ikke disse utro israelittene over Jehovas hellige navn!
Det var bare rettferdig at tistammeriket Israel ble krevd til regnskap for sine ugjerninger. Dommens tid kom i det åttende århundre før Kristus, da assyrerne erobret landet og inntok Samaria, hovedstaden i det nordlige riket, Israel.