Behovet for rettferdighet

I FLERE tusen år har det å opprettholde lov og orden vært et problem som menneskene har kjempet med. En mengde bestemmelser er blitt iverksatt for å beskytte det enkelte menneske og enkeltpersoners eiendom. Det er blitt dannet omfattende rettsapparater som skal sørge for at lovene blir overholdt. Trass i sine velmente forsøk har imidlertid menneskene ikke klart å skape en ordning som har vært i stand til å garantere fullstendig rettferdighet for alle.

Mange prinsippfaste personer har riktignok gjort sitt beste for å forsvare menneskerettighetene, men andre har skodd seg på å praktisere urett. For noen år siden ble for eksempel en dommer i Nord-Amerika funnet skyldig i å ha mottatt over 600 000 dollar i bestikkelser. Kjente forbrytere har unngått å bli straffet ved at det er blitt gjort bruk av smutthull i loven. Noen forsvarsadvokater er blitt rike ved å skaffe til veie et falskt alibi for sine straffeskyldige klienter og ved å benytte seg av uhederlige metoder for å reise alvorlig tvil angående troverdige vitners vitneutsagn.

Men det er ikke bare korrupsjon som utgjør en hindring for at rettferdigheten kan bli håndhevet. Noen ganger skyldes problemet rett og slett udugelighet. Saker er blitt behandlet av dommere som har vært beruset, som ikke har giddet å høre etter, som har vært så trette at de har halvsovet under rettssaken, eller som har vært så lite kjent med loven at det i virkeligheten var deres sekretærer som skrev beslutningene.

Utallige mennesker har lidt som følge av korrupsjon og udugelighet blant dem som sitter i høye stillinger. På grunn av urettferdig behandling er de blitt sperret inne på asyler og i fengsler eller er til og med blitt dømt til døden. Kvinner er blitt fratatt økonomisk støtte fra sin mann. Barn er blitt tatt fra sine foreldre. Hele eiendommer har gått tapt for rettmessige arvinger.

Det er ikke uvanlig at lovløse mennesker ikke blir stilt for retten. I den nåværende tingenes ordning lar det seg simpelthen ikke gjøre å råde bot på all den skade som skriver seg fra baktalelse, ærekrenkelse, sladder, bedrageri, intriger, halve sannheter, overdrivelser og andre etiske overgrep.

Det eksisterer utvilsomt et behov for å bringe vektskålene i balanse. En fremtredende rettslærd i det 20. århundre omtalte den måten dette kunne skje på. Han beskrev det han kalte den «sanne frihets ånd», og sa at denne ånd «aldri helt har glemt at det kan tenkes et rike hvor den minste vil bli hørt og vurdert side om side med den største». Men vil dette noen gang bli en virkelighet? Hvilken grunn har vi for å tro at det vil finne sted? Hvordan bør vårt liv allerede nå bli berørt av dette?