Salmene
Hva er bedre enn livet?
FOR manges vedkommende er livet i seg selv det dyrebareste de eier. Det er imidlertid ikke tilfelle med Guds sanne tjenere. De verdsetter det å ha et fortrolig forhold til sin himmelske Far høyere enn alt annet — selve livet atskilt fra Skaperen ikke unntatt. Det var slik David følte det, noe Salme 63 viser. På bakgrunn av at David omtaler seg selv som «kongen», er det sannsynlig at han skrev denne salmen da han måtte flykte fra Jerusalem ut i Juda-ørkenen på grunn av Absaloms opprør. — 2. Sam. 15: 13, 14, 23; Sal. 63, overskriften.
I denne ørkenen med sine golde høydedrag og fjellformasjoner fantes det ikke noen bekker eller vannkilder. Tenk på hvor tørst en kan bli i slike omgivelser! I dette tørre og golde området gir David uttrykk for sin lengsel etter Gud. Han sammenligner sin lengsel etter fellesskap med Gud med en tørstende manns higen etter vann i en øde ørken. Vi leser: «Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, mitt legeme stunder etter deg i det øde, tørre, vannløse land.» (Sal. 63: 2) Hvorfor søkte David sin Gud? Han ønsket Jehovas gunst, ledelse og beskyttelse. Davids ønske om at Jehova måtte hjelpe og vederkvege ham, var så intenst at han nesten ikke holdt det ut stort lenger.
Fordi han hadde måttet forlate det sted hvor Jehova på en billedlig måte bodde, mintes David fortiden, da han fritt kunne oppsøke helligdommen. Han sa: «Således har jeg skuet deg i helligdommen, idet jeg så din makt og din herlighet.» (Sal. 63: 3, EN) I helligdommen følte David på en spesiell måte Guds nærvær, som om han skuet den Høyeste. Det var der Jehovas herlighet og makt var åpenbar. Den lovprisning, takksigelse og glede som den Høyestes tilbedere gav uttrykk for, herliggjorde Gud. Det som ble sagt og gjort der, forherliget dessuten Jehova som en Gud som frelser. Hans hengivne tjeneres tilbedelse vitnet om den Allmektiges makt.
David gir deretter uttrykk for sin verdsettelse av å ha Jehova som sin Gud. Han sier videre: «For din miskunn [kjærlige godhet, NW] er bedre enn livet. Mine lepper skal synge din pris. Så vil jeg love deg hele livet og løfte hendene i ditt navn. Da mettes min sjel som med fete retter, med jublende lepper priser jeg deg.» (Sal. 63: 4—6) For salmisten Davids vedkommende var hele hans hensikt i livet å prise Jehova Gud for hans miskunn eller kjærlige godhet. For ham var Jehovas miskunn bedre enn selve livet, for det var Guds lojale kjærlighet til ham som gav hans liv virkelig mening. Det var grunnen til at David følte seg tilskyndt til å prise Jehova. Han var besluttet på å love eller tale vel om den Høyeste resten av sitt liv. Med løftede hender ville David tilbe og takke Jehova. Fordi han hadde erfart Guds kjærlighet og omsorg, følte han seg fullt ut tilfreds. Han hadde smakt det beste, det mest utsøkte. Med sine lepper ville han derfor fortsette å lovprise den Allmektige.
Selv om natten, når David ikke fikk sove, tenkte han på sin Gud og det Han hadde gjort for ham. Vi leser: «Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler, og grunder på deg hver nattevakt. For du har vært en hjelp for meg, jeg jubler i skyggen av dine vinger.» (Sal. 63: 7, 8) På Davids tid delte israelittene døgnet inn i tre nattevakter. Den første varte fra kl. 18.00 til kl. 22.00, den andre fra kl. 22.00 til kl. 2.00 og den tredje fra kl. 2.00 til kl. 6.00. At salmisten brukte søvnløse stunder i disse nattevaktene til å tenke på Jehova, vitnet om stor verdsettelse av den hjelp han hadde fått når den Høyeste hadde beskyttet ham ’under sine vinger’. David hadde all grunn til å gi uttrykk for sin glede for denne beskyttelse.
Fordi David elsket Jehova, søkte han å etterligne ham. Salmisten fortsetter med å si: «Min sjel henger fast ved deg [har nøye etterfulgt deg, NW].» Med hvilket resultat? «Du holder meg oppe med din høyre hånd.» (Sal. 63: 9) Ja, Jehova rakte ut gunstens høyre hånd og holdt sin tjener oppe.
Hvor annerledes forholder det seg ikke med dem som ignorerer sin Skaper! Det sies om dem: «Men de som står meg etter livet, skal fare ned i jordens dyp. De skal overgis til sverdet og bli et bytte for sjakalene.» (Sal. 63: 10, 11) Med disse ordene gav David uttrykk for sin tillit til at hans fiender ville lide nederlag og bli styrtet ned i dødens avgrunn. De ville bli drept med sverdet, og deres døde kropper ville bli til føde for sjakaler. Glem ikke at Absalom og mange av dem som fulgte ham, led et ydmykende nederlag. Tusener av dem falt i et slag. — 2. Sam. 18: 7, 8, 15—17.
Davids tillit til Jehova hadde ikke vært forgjeves. Denne tillit kommer treffende til uttrykk i det avsluttende verset i Salme 63: «Men kongen skal glede seg i Gud. Alle som sverger ved ham, skal juble når løgnernes munn blir lukket.» (Vers 12) På grunn av det Jehova ville gjøre for David, skulle David komme til å glede seg. Andre som i likhet med David i oppriktighet sverget i Jehovas navn, kunne også juble. Hvorfor? De kunne gjøre det fordi de hadde den Høyestes godkjennelse. De som imidlertid talte løgn i Guds navn, som ikke stod i et godkjent forhold til ham, ville få sin munn lukket i døden.
Sannelig, Jehovas «miskunn er bedre enn livet», som David sier. Det at vi kan glede oss over å stå i et nært og fortrolig forhold til vår himmelske Far som hans godkjente tjenere, gjør livet meningsfylt og utgjør en forsikring om at han vil hjelpe og lede oss. Vi kan dessuten ifølge Guds løfter se fram til et evig liv i lykke. — Åp. 21: 4.