Faste i troen i vanskelige tider

MANGE steder på jorden blir sanne kristne forfulgt, slik de også ble i det første århundre. De kristne den gang var faste i troen, og det er de kristne i dag også. I slutten av 1978 skrev en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn til avdelingskontoret i det landet hvor han tjener. Han fortalte om hvordan vitnene ble forfulgt i et bestemt område. Deres standhaftighet utgjør et strålende eksempel på kristen ulastelighet.

Ifølge tilsynsmannens rapport sa forfølgerne til en gruppe av vitnene: «Vi vil ikke ha noe av at dere forkynner om Jesus.» Men de svarte: «Vi ser ikke noe galt i det Jesus gjorde. Derfor er det ikke noe galt i at vi forkynner om ham.» Dette gjorde mennene rasende. De tvang vitnene — tre brødre og to søstre — til å ta med seg alle bøkene sine til et sted som lå omkring fem kilometer unna. Der brente de bøkene. Deretter begynte de å slå en av søstrene — bare en ung pike — mens brødrene måtte se på. De gikk så bort til brødrene og sa: «Piken har sagt at dere tvang henne til å bli et vitne.» Den unge søsteren som nettopp var blitt slått, hørte imidlertid dette, og hun ropte: «Det er løgn!»

Deretter ble en av brødrene bakbundet. Han ble slått inntil han mistet bevisstheten. Og etter at plageåndene hadde ropt «ned med Jesus», slo de en annen bror og skar av ham et av ørene hans. Den tredje broren ble også kraftig slått. Han fikk nesten ødelagt synet på det ene øyet. Men ingen av brødrene fornektet troen.

Til slutt ble brødrene tatt med til en elv, og hensikten var at de skulle druknes. På veien dit bad brødrene inderlig. De som tok dem med seg, forandret så oppfatning og tok brødrene med seg tilbake til deres hjem. Der fikk de beskjed om at de ikke måtte dra inn til den byen hvor Rikets sal lå, på tre måneder. Likevel drog en av brødrene til et møte den etterfølgende søndagen.

Senere ble de samme fem vitnene antastet av en annen gruppe menn. «Hvem ber dere til Gud gjennom?» ble de spurt. En av brødrene svarte: «Gjennom Jesus.» Men han ble avbrutt av ordene: «Vi ber til Gud gjennom forfedrenes ånder.» Og en annen la til: «Så dere tilber altså ikke deres forfedre.» Vitnene sa ingenting. Da tok en av mennene en svær stokk og begynte å slå brødrene. Andre slo brødrene med knyttnevene og sparket dem med støvlene sine. Etter en stund ble en av brødrene tatt med av en annen gruppe for å bli avhørt. Han ble bedt om å gjenta slagordet «krigen fortsetter». Fordi han nektet, ble han slått igjen. En av mennene sa: «Vend det andre kinnet til, slik Jesus sa du skulle gjøre.»

Broren adlød og smilte. Men han som hadde bedt ham om å vende det andre kinnet til, slo ham ikke igjen. Han sa: «Du er gal. Kom deg av sted!» Men andre begynte å slå ham med geværkolber og med knyttnevene, mens atter andre sparket ham med støvlene sine. På dette tidspunkt var han i en svært elendig forfatning.

Etter at de hadde måttet gi opp å få ham til å inngå kompromiss, førte de ham tilbake til den opprinnelige gruppen av mishandlere. De fortsatte med å forsøke å få ham til å inngå kompromiss og si slagordet «krigen fortsetter». «Det er jo bare en liten ting» sa de. Men broren stod fast.

Omtrent på dette tidspunkt dukket brorens kone opp. Da mennene fikk vite hvem hun var, forsøkte de å overtale henne til å få mannen sin til å gjenta slagordet. Men søsteren sa ingenting. Nå hadde klokken passert midnatt, og forfølgerne gav opp og drog sin vei.

Dagen etter bestemte brødrene seg for å dra bort i det stille uten å ta med seg sine eiendeler, for å unngå å vekke oppmerksomhet. De fant fram til noen andre vitner, som tok hånd om dem.

Hvilken innstilling har disse forfulgte vitnene? ’Vi er besluttet på å dø for Jehovas navn, hvis det skulle bli nødvendig,’ sier de. Og det er nettopp det de sa direkte til dem som forfulgte dem. Hva har det at disse vitnene har bevart sin ulastelighet, ført til? Det har blant annet ført til at noen av dem som så dem utholde denne brutale behandlingen, senere har uttalt: «Jehova er den sanne Gud.»

«Jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» — Rom. 8: 38, 39.