Hvilesteder for de døde

Overalt er det vanlig med seremonier når en skal fjerne de døde. Men måten å ta hånd om levningene på varierer. Det som er helt vanlig for dem som lever i en del av verden, er uvanlig for dem som lever andre steder. Tenk for eksempel på de hvilestedene for de døde som vi finner på Hawaii og i Latin-Amerika, og som er anbrakt i rekker over hverandre.

I Latin-Amerika er det vanlig å skyve kisten inn i et langt tunnellignende hull i en mur, å stable murstein foran kisten, og så tette igjen med frisk mørtel. For å identifisere den avdøde blir en minneplate plassert over den forseglede åpningen. Nederst på minneplaten er det et brett hvor en kan plassere friske blomster. Gravmurene kan være nokså lange og brede nok til å kunne ha to kister i hvert lag. Opptil åtte kister kan bli plassert vertikalt.

På en gravplass i Barranquilla i Colombia finnes det tre grupper med gravsteder — én for de rike, en annen for middelklassen og en tredje for alminnelige arbeidere. Med unntak av de rike, som eier sitt eget gravsted, betaler de fleste en avgift i noen år. Så kjøper de et hull i en gravmur som har lagvis med gravhull. Der blir den avdødes levninger oppbevart i en liten beholder av metall som er omtrent dobbelt så stor som en skoeske. En navneplate blir så murt inn for å identifisere levningene.

Det er verdt å legge merke til at Bibelen ikke sier hva en skal gjøre med de avdødes levninger, ettersom dette ikke har noen betydning for deres oppstandelse. Det som er av aller største betydning for en person, er at han skaffer seg et godt navn eller omdømme hos Jehova Gud i løpet av sin levetid, slik at Jehova vil betrakte ham verdig til å bli oppreist fra de døde. — Fork. 7: 1; Apg. 24: 15.