Hans bønn ble besvart

DET er ofte forbausende hvordan Jehova hjelper ærlige mennesker til å forlate denne gamle ordning. Her er en opplevelse om en ung mann som bor i en avsidesliggende fjelldal i Sveits, i nærheten av den italienske grensen. Han forteller selv:

«På grunn av dårlige forhold i familien hadde jeg en vanskelig oppvekst. Tidlig i ungdommen begynte jeg å søke en Gud som kunne hjelpe meg. Min mor var bundet av den katolske kirkes tradisjoner, og for at jeg skulle være lydig, forklarte hun hvordan Gud sendte dem som ikke var lydige, til skjærsilden eller til helvete. Nærmest instinktivt begynte jeg å lete etter en Gud som er glad i sine barn. Religionsundervisningen på skolen fremstilte ham også som streng, upåvirkelig, ufølsom og utilnærmelig. Jeg ble overbevist om at dette ikke var den Gud jeg lette etter. For meg var han bare Gud for prestene. Jeg gikk stadig sjeldnere i kirken.

Da jeg var 19 år, ble jeg svært syk, og sykdommen min varte over to år. Jeg følte meg så tom innvendig og hadde så mange ubesvarte spørsmål at jeg nesten hele tiden var i mental ubalanse. Nå begynte jeg å søke en ukjent Gud som kunne gi meg fred i sinnet. Jeg begynte å interessere meg for parapsykologi. Jeg studerte hypnose og selvsuggestion. Jeg falt i trance ved en enkel metode, og noen ganger så det til og med ut til at jeg klarte å se inn i framtiden. Men da jeg anvendte selvhypnose for å få hjelp, ble jeg fullstendig skuffet. Jeg gjorde lignende forsøk med yoga og med pendelen.

I 1973 fikk jeg for første gang kontakt med Jehovas vitner, og jeg abonnerte på Vakttårnet. Men jeg forstod ikke innholdet. Jeg leste de første numrene som kom, og glemte senere alt sammen.

I mellomtiden begynte jeg å lese Det kommunistiske manifest av Marx og Engels og senere en bok om Mao Tse-tung og forskjellige bøker om utviklingslæren. Men verken spiritisme, kommunismens ideologier eller teoriene om en utvikling hjalp meg til å finne den fred i sinnet og den kunnskap om Gud som jeg søkte.

En kveld bestemte jeg meg for å ta et tilbakeblikk på livet mitt for å finne en utvei. Mens jeg så tilbake på alt det negative jeg hadde opplevd, kom all den frykt og alle de marerittene jeg hadde hatt, tilbake. Det ble så klart for meg at jeg ikke maktet å finne en løsning, at jeg bare ønsket å dø. Jeg forstod at jeg hadde nådd et kritisk punkt. Jeg gjorde det eneste som falt meg inn. Jeg bad: ’Ukjente Gud, du må finnes, og du må være en kjærlig Gud. Hjelp meg! Jeg kan ikke klare det lenger — hjelp meg til å finne sannheten.’

Noen dager senere kom en ung mann og en kvinne på besøk til meg. Jeg forstod straks at de var Jehovas vitner, og jeg stilte dem en mengde spørsmål om den katolske kirke og om Bibelen. Vi avtalte å treffes igjen. Begge disse ungdommenes bibelkunnskap og vennlighet overrasket meg. Jeg ble klar over at dette besøket var et svar på min bønn, og jeg bestemte meg for å sammenligne alt de sa, med Bibelen. Hvis Jehovas vitner virkelig kunne hjelpe meg til å finne den sannhet som jeg hadde lett etter så lenge, ville jeg innrette mitt liv i samsvar med den. Jeg innså også at jeg måtte foreta visse forandringer for å få mer tid til å studere Guds Ord. Derfor sluttet jeg å lese til de forberedende prøver som ville gi meg adgang til å studere ved et universitet.

Etter at jeg hadde foretatt visse forandringer i min levemåte, begynte en tid med fryktelige mentale plager. Jeg fikk ikke lenger sove. Jeg merket en utrolig motstand i mitt sinn, og ettersom jeg ikke forstod hva grunnen var, ble jeg veldig redd. Jeg ble bokstavelig talt tvunget til å flykte inn i skogen i nærheten for å søke lindring for det mentale og følelsesmessige press jeg ble utsatt for.

Så vendte de pinefulle marerittene tilbake. De var så virkelige og skremmende at jeg kunne ha revet av meg håret. For at jeg ikke skulle få delirium, begynte jeg å be og å påkalle Jehovas navn. Jeg begynte å føle en stor velvære, og de ubehagelige, vemmelige hallusinasjonene ble svakere. Nå forstod jeg hva dette betydde — jeg måtte betale prisen for at jeg hadde befattet meg med spiritisme. Satan, herskeren over denne tingenes ordning, bruker sine våpen. Det vitnet som kom for å studere Bibelen med meg, rådet meg til å ødelegge alt jeg hadde som hadde tilknytning til spiritisme. Dette gjorde jeg. Marerittene og presset på mitt sinn opphørte imidlertid ikke straks, men etter noen uker begynte livet å bli mer utholdelig.

Jeg har nå begynt å overvære møtene i Rikets sal, og selv om jeg må reise 120 kilometer hver gang jeg skal på et møte, kommer jeg sammen med Jehovas vitner hver uke. Jeg er så glad for at jeg har lært Jehova å kjenne, og for at jeg nå vet hva hans hensikt med jorden og menneskene er.»

Denne unge mannen er nå et døpt vitne for Jehova.