Et godkjent forhold til Jehova

Selv om en person én gang er blitt vist Guds gunst, er ikke dette i seg selv en garanti for at han vil fortsette å være en godkjent tjener for Jehova. Israelittene ble for eksempel utfridd av trelldommen i Egypt og ført inn i Kanaans land. Men det at de ble Guds utvalgte folk, sikret dem ikke et uforanderlig forhold til den Høyeste. Da de vendte seg til avgudsdyrkelse og på andre måter foraktet Jehovas lov, mistet det sin betydning at Jehova hadde utvalgt dem for deres trofaste forfedres skyld. Gjennom sin profet Amos sa den Allmektige: «Er dere, israelitter, mer for meg enn Nubias [kusittenes, NW] sønner? lyder ordet fra [Jehova]. Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kaftor og arameerne fra Kir.» — Am. 9: 7.

Israelittene kan ha rost seg av at de var blitt utvalgt av Gud. Men fordi de var troløse, sto de ikke i noe bedre forhold til Jehova enn Nubias sønner eller kusittene gjorde. Det forhold at de var omskåret, hadde egentlig ingen verdi. Flere hundre år senere understreket apostelen Paulus det samme ved å si: «Omskjærelsen gagner deg nok, men bare hvis du holder loven. Dersom du bryter loven, er du som en uomskåret.» — Rom. 2: 25.

På lignende måte utgjorde ikke det at Israel var blitt ført ut av Egypt, i seg selv noen garanti for at de ville fortsette å stå i et godkjent forhold overfor Jehova Gud. For de troløse israelittene utgjorde ikke det forhold at deres forfedre var blitt utfridd av Egypt på en slik forunderlig måte, noen garanti for at de fortsatt hadde Guds gunst, like lite som det at filisterne og arameerne bodde i andre landområder enn de hadde gjort før, var noen garanti for at de hadde Guds gunst.

Dette understreker på en kraftig måte at et godkjent forhold til Gud ikke avhenger av ens tilknytning til en bestemt nasjon, stamme eller familie. Bare det å hevde at en er en tjener for den Høyeste, betyr lite. Det som er av betydning er å gjøre Jehova Guds vilje.