Spørsmål fra leserne
● Min mann, som ikke er en troende, har innrømmet overfor meg at han har en annen kvinne. Gir dette meg bibelsk skilsmissegrunn?
Hvis en kristens ikke-troende ektefelle innrømmer at han eller hun har gjort seg skyldig i umoral, vil det i noen tilfelle utgjøre en bibelsk skilsmissegrunn, som gir den uskyldige kristne frihet til å gifte seg igjen hvis vedkommende ønsker det.
Jehova Guds lov til det gamle Israel tillot skilsmisse av forskjellige grunner. (5 Mos. 24: 1, 2) Ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger og seksuell omgang med dyr utgjorde et grunnlag for å oppløse ekteskapet; den skyldige part ble henrettet. (5 Mos. 22: 22—24; 3 Mos. 18: 22, 23) Loven framsatte imidlertid følgende viktige krav: «Etter to eller tre vitners utsagn skal den late livet som skal dø, han skal ikke late livet bare etter ett vitnes utsagn.» (5 Mos. 17: 6; 19: 15; 4 Mos. 35: 30) Ettersom Jehova «elsker rettferdighet og rett», krevde han at slike saker skulle avgjøres på grunnlag av beviser, vitneutsagn, og ikke bare på grunnlag av mistanke. (Sl. 33: 5) Dette ble naturligvis uttalt i forbindelse med dødsstraff og ikke i forbindelse med skilsmisse.
En annen situasjon som loven redegjorde for, illustrerer også hvor stor betydning bevisene har. Hva skulle en mann gjøre hvis han hadde mistanke om at hans hustru hadde begått ekteskapsbrudd men hun benektet det og det ikke var noen vitner? Guds lov viste hvilket skritt som da kunne tas. Det var et drastisk skritt, et skritt som kunne få varige virkninger for hustruen hvis hun var skyldig, eller for mannen hvis hun var uskyldig. Hun kunne føres fram for presten og gjennomgå en spesiell seremoni som innbefattet at hun drakk noe spesielt vann. Hvis hun var skyldig, ville Gud straffe henne. Hennes ’hofter skulle svinne inn’, noe som øyensynlig betydde at hennes kjønnsorganer skulle svinne inn, slik at hun ikke lenger kunne få barn. (4 Mos. 5: 12—31) I slike tilfelle ble tydeligvis den utro hustruen, som riktignok ble straffet på denne ekstraordinære måten av Gud, ikke henrettet, ettersom hun nektet seg skyldig og kravet om å føre to vitner ikke kunne oppfylles.
Hvordan er så situasjonen i den kristne menighet i vår tid? Har vi noe tydelig vitnesbyrd om hva som er bibelske skilsmissegrunner?
Jesus sa at den eneste gyldige skilsmissegrunn for hans etterfølgere, den eneste grunn som ville gi den uskyldige part frihet til å gifte seg igjen, var at den annen part gjorde seg skyldig i porneia, grov seksuell umoral. (Matt. 19: 9) Vil en kristen hustru ha gyldig skilsmissegrunn hvis hun bare har mistanke om at hennes mann har begått ekteskapsbrudd? Nei for det prinsipp at en sak skal fastslås ved to eller tre vitners ord, ble gjentatt i de kristne greske skrifter, noe en likevektig og rettferdig norm ville kreve. (Joh. 8: 17, 18; 1 Tim. 5: 19; Heb. 10: 28) Hvis en hustru bare har mistanke om at hennes mann har begått ekteskapsbrudd, men han benekter det og det ikke finnes noen vitner som kan bekrefte det, har hun ikke tilstrekkelig grunn til å hevde overfor den kristne menighet at hun har rett til å skille seg fra ham og gifte seg igjen.
Det hender imidlertid at en ikke-troende ektefelle innrømmer at han har gjort seg skyldig i umoral. Det kan for eksempel til og med være at en mann vil skryte av det overfor sin hustru for å såre henne. Hun kan velge å overse det. Men sett at hun føler at hun ikke kan eller ikke bør gjøre det. Er hans tilståelse bevis nok?
I denne situasjonen er det ikke som om han hevder at han er uskyldig, eller hårdnakket benekter at han har gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd. Nei, han innrømmer det overfor henne, selv om han kanskje av hensyn til sitt gode navn og rykte ikke er villig til å innrømme det overfor en domstol eller overfor andre. Hva kan hustruen da gjøre?
Ettersom hun tilhører den rene, kristne menighet, bør hun forstå betydningen av å gå riktig fram. Hvis hun skiller seg fra mannen og senere gifter seg igjen, må det ikke herske noen tvil om at hun har bevart «ektesengen usmittet». (Heb. 13: 4) Med tanke på dette bør hun gi de eldste, som representerer menigheten, et brev hvor hun redegjør for sin situasjon og sier at hennes ikke-troende mann har innrømmet overfor henne at han har gjort seg skyldig i umoral. Hun kan også si at hun i samsvar med Matteus 19: 9 ønsker å skille seg fra ham og derved oppløse ekteskapet både i bibelsk og i juridisk forstand.
De eldste bør tenke over om det er noe som gir dem grunn til å trekke den slutning at den ikke-troende ektefellen ikke har gjort seg skyldig i umoral. Hvis ikke det er noe som tyder på at det forholder seg slik, kan de godta hennes erklæring, som hun har underskrevet.
Noen vil kanskje innvende: ’Men er det ikke mulig at en kvinne kan komme med en usannferdig uttalelse — at hun kan si at hennes mann har tilstått at han har gjort seg skyldig i umoral, mens han i virkeligheten aldri har sagt noe slikt?’ Det ville være grovt bedrag å prøve å gjøre det. David sa en gang i bønn til Gud: «Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket meg, du fant intet.» (Sl. 17: 3) Jehova vet det når noen legger onde planer, og han vil sørge for at vedkommende ikke har varig framgang. Hvis en kristen kvinne kommer med en skriftlig erklæring om at hennes mann har innrømmet at han har gjort seg skyldig i umoral, vet Jehova hvordan det forholder seg. Som Bibelen sier: «Ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med.» — Heb. 4: 13; Ordspr. 5: 21; Jer. 16: 17.
Hvis det ikke er noe som gir menighetens eldste grunn til å tvile på hustruens erklæring, kan de la det være en sak mellom henne og Jehova. Hun må da overfor Gud bære ansvaret for den erklæring hun har avlagt om at hennes mann har gjort seg skyldig i umoral, noe som ifølge Bibelen gir grunnlag for å oppløse ekteskapet, selv om den juridiske skilsmisse blir oppnådd på annet grunnlag.