Vandrer du som for Guds åsyn?

PÅ GRUNN av den nedarvede, menneskelige svakhet er det nødvendig å holde øye med mange arbeidere for at de ikke skal stjele eller bare drive omkring i arbeidstiden. På hvert eneste stort postkontor i USA er det derfor plassert inspektører høyt over de funksjonærene som sorterer posten. Deres oppgave er å passe på at ikke noen av funksjonærene blir fristet til å stikke verdibrev i sin egen lomme. Inspektørene arbeider bak glass som en bare kan se gjennom én vei; de kan se funksjonærene, men funksjonærene kan ikke se dem.

Det er ikke så å forstå at det bare er postfunksjonærer det er nødvendig å holde øye med. Uærlighet blant de ansatte er utbredt over hele verden og forårsaker tap av milliardbeløp. Statistikken viser at uærligheten er størst, målt i penger, blant ansatte i ledende stillinger.

Ingen av disse ville være uærlige hvis de hadde vandret som for Guds åsyn. For å kunne vandre for Guds åsyn må en for det første tro at Gud virkelig er til. Overalt omkring oss har vi beviser for at det finnes en Skaper. Guds Ord, Bibelen, er også full av slike beviser. Men det er ikke nok å tro at Gud er til. Som hans Ord sier: «Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver.» (Jak. 2: 19) Vi må gå lenger. Vi må tro på Guds rettferdighet, visdom og makt; vi må forstå at han vet og bryr seg om hva som foregår blant menneskene på jorden.

Ja, Gud ser alt; hans syn er en postinspektørs syn langt overlegent, og han trenger ikke spesielle glassruter for at ikke menneskene skal kunne se ham. Hvorvidt han merker seg alt personlig eller gjør det gjennom sin store organisasjon av engler, er uvesentlig. Resultatet er det samme: «[Jehovas] øyne er allesteds, de ser både etter onde og etter gode.» Vi kan være forvisset om at «ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for ham som vi skal stå til regnskap for». Legg merke til at vi skal stå til regnskap for Gud. — Ordspr. 15: 3; Heb. 4: 13, NTN.

Det faktum at vi skal stå til regnskap for Gud, bør få oss til å ta det å vandre som for hans åsyn alvorlig. Det betyr at vi må vandre, det vil si oppføre oss, på en måte som viser at vi vet at Gud hele tiden ser hva vi gjør. Moses, Jehovas profet og Israels leder, var klar over det. Vi leser om ham at «han holdt ut, som om han så den usynlige». Gud var virkelig for Moses, og det bør han være for oss også. — Heb. 11: 27.

Hvis vi vandrer for Guds åsyn, vil vi bli spart for mange ubehageligheter, for det betyr at vi vil frykte for å mishage Gud, ettersom vi vet at vi ikke har noen mulighet til å unnslippe hans dommer. Det vil holde oss borte fra den ugudeliges vei, for det sies om den ugudelige at «det er ikke gudsfrykt for hans øyne». (Sl. 36: 2) At gudsfrykt vil hjelpe oss til ikke å gi etter for fristelse og derved komme i vanskeligheter, framgår av den måten patriarken Jakobs yndlingssønn, Josef, reagerte på da han ble oppfordret til utukt av hustruen til hans egyptiske herre, Potifar. Josef sa: «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» (1 Mos. 39: 9) Han vandret som for Guds åsyn, som om Gud så ham hele tiden, og som om han hele tiden kunne se Gud. Det tjente som en beskyttelse for ham.

Enten angrepene fra vår fiende, Satan Djevelen, kommer i form av fristelser til å begå umoralske handlinger eller andre selviske handlinger eller i form av press med tanke på å få oss til å bryte vår lojalitet mot Jehova Gud, er vår eneste beskyttelse å vandre som for Guds åsyn. Det betyr at Gud må være svært virkelig for oss. For at han skal kunne være det, må vi tenke på Gud. En måte vi kan gjøre det på, er å be til Gud regelmessig. Hvis vi gjør det til en vane å be, vil vi instinktivt påkalle ham for å få hjelp når vi står overfor fristelser eller blir utsatt for press. Bønn styrker vår tro, for bønn er et uttrykk for tro, og Gud besvarer bønner som blir bedt på rette måte og dreier seg om de rette ting. (1 Joh. 5: 14, 15) Men det sier seg selv at vi må gjøre vår del; vi må helhjertet bestrebe oss på å oppnå det vi ber om. — Fil. 4: 6, 7.

Dette kan vi blant annet gjøre ved å øke vår kunnskap om Jehova Gud, noe vi gjør ved å studere hans Ord og de hjelpemidler til bibelstudium han har tilveiebrakt. Menighetsmøtene hver uke er til stort gagn for oss. Jo bedre vi lærer Gud å kjenne, jo høyere vil vi elske ham, og jo mer vil han være i våre tanker. Å lese og studere og gå på møter tar naturligvis tid, og apostelen Paulus gir oss derfor denne formaning: «Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde.» Vi trenger noe tid til å skaffe oss de nødvendige ting til livets opphold på en ærlig måte og noe tid til å spise og sove, men hvordan er det med resten av tiden? Bruker vi for mye tid på atspredelser og fornøyelser eller hobbyer? — Ef. 5: 15, 16.

Én grunn til at lovløsheten øker nå i denne kritiske tiden, er at folk i mindre grad enn tidligere er klar over at Gud ser alt, og at alle må stå til regnskap overfor ham. Hvis vi er vise og forstandige, vil vi ikke ignorere dette, men til enhver tid vandre som for Guds åsyn.