En fortapt sønn vender hjem

FØRSTE gang jeg kom i forbindelse med Jehovas vitner, var i 1956, da jeg var 13 år gammel. Min stefar begynte da å studere sammen med et vitne som var på samme arbeidsplass som han. Da jeg var 15 år gammel, ble jeg døpt. Men da jeg var 16, begynte jeg å oppføre meg dumt, slik mange tenåringer gjør, og innledet et umoralsk forhold til en pike på skolen. Like etter ble jeg utstøtt av den kristne menighet, og etter en tid gikk jeg inn i det militære. Etter å ha vært knyttet til de væpnede styrker i to uker bestemte jeg meg for å følge Bibelens prinsipper. Det var to av oss som inntok et slikt standpunkt der i Fort Ord, og vi ble utsatt for både mental og fysisk mishandling. Vi ble slått, anbrakt i enecelle, satt på sulterasjon og så videre. Etter tre måneder ble jeg dimittert. Først mange år senere forsto jeg hvorfor. Jeg fikk da vite at det var min virkelige far, som er verdslig og en mektig mann, som sto bak dette.

Min virkelige far var en smart mann og gikk ikke av veien for å bruke uærlige metoder. I løpet av kort tid fikk han meg helt i sin hule hånd. Jeg ble innblandet i politikk og hasardspill og håndterte store pengesummer. Det var den «organiserte forbryterverden» jeg hadde kommet inn i. Men hver gang jeg så noen vitner eller vitnenes publikasjoner, savnet jeg Jehovas velsignelse og omgangen med hans folk. Jeg hadde så lyst til å si til dem: «Pass på deres åndelighet. La ikke noe hindre dere i å tjene Jehova.»

I august 1974, cirka 15 år etter at jeg ble utstøtt, ringte min stefar, som nå var en av Jehovas vitners kretstilsynsmenn, til den presiderende tilsynsmann i en av menighetene i Palm Springs og ba ham å ordne det slik at en av de eldste besøkte meg og ga meg The Watchtower for 1. august 1974, som inneholdt artikkelen «Guds barmhjertighet viser de villfarne veien tilbake». På dette tidspunkt hadde jeg begynt en roligere tilværelse. Jeg var blitt engasjert i fjernsynsindustrien, og jeg var nå visedirektør for en TV-stasjon i California. Da en eldste fra menigheten kom og snakket med meg og hadde med seg dette spesielle nummeret av The Watchtower, tenkte jeg på hvor stor lyst jeg hadde til å vende tilbake, men at denne broren måtte være veldig naiv. Jeg hadde fremdeles mine forbindelser i underverdenen og var så oppslukt av verden at jeg følte at jeg aldri kunne komme meg ut av den.

Senere fikk jeg vite at den eldste mente at jeg viste stor interesse. Jeg overvar noen møter, og i de etterfølgende sju månedene besøkte han meg regelmessig på fjernsynsstasjonen.

En dag i desember 1975 kom denne eldste igjen inn på kontoret mitt. Det første jeg tenkte, var: «Hvor har du vært?» Jeg var så glad for å se ham og følte at mitt åndelige behov igjen ble vakt. Jeg ordnet det med glede slik at vitnene fikk sendetid til å redegjøre for forholdene i Malawi. Jeg var nå besluttet på å gjøre noe med sannheten, og den eldste hjalp meg til å forstå betydningen av bønn og av å stole på Jehovas barmhjertighet og kjærlige godhet.

I de månedene som fulgte, begynte jeg å foreta nødvendige forandringer i mitt liv. Jeg forandret noen av mine forretningstransaksjoner for å være ærlig i forretningslivet. Det tok ikke lang tid før det ble nødvendig for meg å finne meg et annet arbeid. Mine inntekter ble skåret ned med over 60 prosent. Jeg brøt alle forbindelser med den organiserte forbryterverden og kvittet meg med en hel liten formue i aksjer som jeg hadde tilegnet meg ved å spille hasard. Så begynte jeg å ordne opp i mitt liv i moralsk henseende. Min hustru reagerte først positivt, men senere forlot hun meg. Alt dette ga politikere, forretningsforbindelser og mange andre som ellers kanskje ikke ville ha fått et vitnesbyrd, en enestående anledning til å høre om sannheten. Det vanskeligste var å fortelle dem om den paradisiske jord som Jehova skal skape, for så å si at jeg på dette tidspunkt ikke kunne regnes som et av Jehovas vitner.

I april 1976 ble jeg så gjenopptatt som et av Jehovas kristne vitner etter å ha vært utstøtt i nesten 17 år. Det er det største privilegium i verden å kunne bære Jehovas navn og fortelle andre om Jehovas enestående hensikter. Det var en uforglemmelig opplevelse å føle at jeg igjen var ren og fri og hadde Jehovas velsignelse.

Jeg har hatt det privilegium å kunne levere mye bibelsk litteratur og skape en del interesse for sannheten. Den fineste opplevelsen jeg har hatt hittil, har å gjøre med min privatsekretær ved fjernsynsstasjonen. Ettersom hun hadde vært min sekretær i flere år, ble hun svært forundret over å se den hurtige forandringen som fant sted med meg. Dette vakte hennes interesse, og i februar 1976 begynte hun og to av hennes barn i tenårene å studere Bibelen. Den 12. september, på et kretsstevne som Jehovas vitner holdt, ble hun et innvigd, døpt vitne. — Innsendt.